torsdag 1. desember 2016

That's how you know you f'd up

Advarsel: dette er et langt innlegg for spesielt interesserte... anbefaler at du tar med en kaffekopp før du starter å lese.

Det har kommet inn flere "bekymringsmeldinger" fra fjernt og nært siste månedene - folk lurer kort og godt på hva som skjedde. Vel folkens: takk for alle hyggelige tilbakemeldinger! Her kommer svaret.

Kort sagt: jeg er gravid. Så innlegget burde vel strengt tatt hett "that's how you know you'r knocked up" :-)

Anyways, det er jo ikke slik at man bare forsvinner fra jordens overflate når man blir gravid.... så hva skjedde? Jo - jeg fikk også denne gangen svangerskapet fra helvete - også kjent som: hyperemesis gravidarum (HG), eller som på godt norsk kalles ekstrem svangerskapskvalme.

Så hva innebærer en slik diagnose egentlig??
Jeg har full forståelse for at folk ikke skjønner hva en slik diagnose innebærer, men jeg har ikke til hensikt å forsøke å forklare det i detalj. Noen ting må kanskje bare oppleves for at man skal forstå det fullt ut?? Jeg vet ikke.

Litt skal jeg likevel skrive om HG da jeg vet det kan komme andre til nytte - kun derfor - for egentlig kan jeg ikke fordra å snakke om dette temaet.

Kort sagt så er HG svangerskapskvalme som er helt ute av kontroll - derav prefikset ekstrem. Du er kvalm hele døgnet og kaster opp det (=alt) du måtte forsøke å spise - hvis du i det hele tatt greier å spise da.... det er jo ikke alle som greier det. Og du kaster i tillegg opp selv om du ikke spiser. Magesyre. På det verste kastet jeg opp 20 ganger i døgnet... bare sånn for å gi et bilde på elendigheta. Sanseinntrykk og bevegelse forsterker det hele så etter hvert blir man gjerne sengeliggende (i ukesvis) - helst i et stille, mørkt rom for å slippe inntrykk fra omgivelsene. Over tid blir du ganske sliten av å kaste opp natt og dag. Ganske logisk - alle trenger jo næring og en dose søvn for å fungere. Det er også en real mental prøvelse!

Resultatet av flere uker med oppkast er at man går ned i vekt, og allmenntilstanden svekkes naturlig nok grunnet næringsmangel og dehydrering. Ikke sjeldent ender det hele med at man legges inn på sykehus en periode for rehydrering og for å få tilført næring, og mange kommer ikke unna å måtte gå på kvalmestillende medikamenter for å komme over kneika. Man greier ikke å ta vare på seg selv og slettes ikke andre. Det høres sikkert veldig uforståelig ut og det er nettopp derfor jeg skrev innledningsvis at jeg ikke har til hensikt å utbrodere dette - det må nesten bare oppleves om man virkelig skal skjønne hva HG dreier seg om.

Der hvor man ved vanlig svangerskapskvalme kan vente at man er over kvalme-kneika rundt uke 9-12-ich (sies det) så er de som sliter med HG ofte ikke over den verste kneika før rundt uke 20-22-ich, altså ikke før man er halvveis i svangerskapet. Og mange må dessverre også regne med å være kvalm gjennom hele svangerskapet...

Jeg skal ikke utbrodere min egen helsetilstand men for å gi litt begrep om tidsaspektet så ble jeg i første svangerskap innlagt og startet med medisiner da jeg var 14 uker på vei - da var jeg ganske skral og hadde tøyd strikken i lengste laget. I håp om å slippe innleggelse og total utmattelse denne gangen startet jeg derfor med medisiner tidligere - fra jeg var 12 uker gravid. Kvalmen startet denne gangen da jeg var 5 uker gravid og den verste intensive perioden med kvalme og oppkast startet denne gangen da jeg var litt over 7 uker på vei og varte til jeg var nærmere 15 uker (og da spiste jeg altså medisiner fra uke 12 og i tre uker - altså til jeg var 15 uker på vei).

Det hevdes at 1/1000 rammes av HG og det finnes en egen forening for sånne (tullinger) som meg fant jeg ut. Jeg har ikke lest så veldig mye på hjemmesiden deres men det lille jeg leste var informativt så hvis du skulle være i en situasjon hvor det er aktuelt å lese litt om HG så finner du mye informasjon HER.

Noen personlig betraktninger
En ting som frustrerte meg i første svangerskap var alle de gode og velmenende rådene jeg fikk mot kvalme.
Jeg innrømmer glatt at jeg følte meg på grensen til misforstått og mislykket da jeg fikk HG i første svangerskap og ingen gode råd fungerte, og ingen rundt meg hadde forutsetninger for å forstå hva dette handlet om - og slettes ikke hadde jeg det! På foreningens hjemmeside fant jeg derfor god trøst i blant annet følgende utsagn: "Ved Hyperemesis fungerer sjeldent rådene for vanlig svangerskapskvalme, og man kan fort bli frustrert over velmenende råd om å spise ingefær og tørre kjeks. Det kan allikevel være nyttig å prøve ut alle råd man får mot kvalme i starten først for å se om noe fungerer for akkurat deg." Plutselig forsto jeg at det ikke var alene om å føle som jeg gjorde.

Et annet sted jeg leste om HG bet jeg meg merke i følgende setning:

For sånn er det nemlig - det er ikke normalt og da gjelder ikke lenger de vanlige reglene.

Det har gått 10 år siden første svangerskap og i løpet av disse årene har to venninner av meg gått gjennom samme marerittet og totalt kjenner jeg til fire som har slitt med HG. For meg har det vært veldig godt å kunne snakke med noen som har opplevd det samme. Ja så er vi slettes ikke innafor normalen, men det er derfor desto mer viktig kanskje å få bekreftet at man ikke er alene om å være unormal - for jeg innrømmer at jeg av og til føler meg som en ape på sirkus... som et utskudd og gjenstand for folks nysgjerrighet og undring. Det har derfor hjulpet å få bekreftet at det jeg har opplevd i alle fall er helt normalt for oss unormale.

Så det jeg prøver å formidle hvis du er en av de 1000 som rammes: for guds skyld ikke føl at du er mislykket fordi ingen rundt deg forstår. Dette er ikke en tilstand du trenger å stå til ansvar for eller forsvare, dette er ikke noe du kan råde over - man velger ikke å få HG. Søk hjelp og gjør det tidlig!

Trening i svangerskapet
Det er unektelig mye fokus, i diverse medier, om viktigheten av å være fysisk aktiv i svangerskapet. Og misforstå meg rett her: det er viktig å formidle at riktig trening ikke er skadelig for gravide. Baksiden - som de færreste belyser - er at man fort kan føle seg mislykket når man leser alle disse solskinnshistoriene når man befinner seg i en situasjon hvor man har mer enn nok med "å bare være gravid". Når man selv ikke kan trene pga ulike svangerskapsproblemer så kan det sikkert også for noen føles urettferdig at noen løper maraton i uke 23, og andre trener frem til uka før de føder. Vi lever dessuten i et samfunn hvor det har blitt letter og lettere å ukritisk slenge ut "du må bare ta deg sammen". Så jeg skjønner derfor godt at mange kan bli frustrerte når de forsøker å "ta seg sammen" og det ikke virker (eller virker mot sin hensikt). Jeg forstå at man kan føle mangel på aksept fra omgivelsene selv om man altså gjør så godt man kan...

Det er vel ingen som betviler at de som har hatt en aktiv livsstil i forkant av et svangerskap gjerne vil fortsette denne livsstilen også når de er gravide. For mange handler det derfor ikke om hvorvidt man vil være aktiv men om hvorvidt man kan være aktiv gjennom svangerskapet. Dessverre tillater altså ikke helsa alltid gravide å være fysisk aktive - da må man dessverre bare svelge den kamelen og innrette seg etter det. Og det er altså ingen grunn til å føle seg mislykket av den grunn! Så mitt råd er: bruk VG og DN aktiv som dasspapir og slett heller hele internett om du synes det blir for mye propaganda å forholde seg til - heller det enn å bli deprimert, sur, frustrert eller misunnelig!

I første svangerskap trente jeg de første par ukene og så var jeg sjanseløs resten av svangerskapet. Nå er jeg nesten halvveis og jeg har ikke fått trent en meter siste 11 ukene.

Hvis formen tillater det så skal jeg selvsagt være aktiv siste halvdel, men jeg har altså ikke tenkt å brekke nakken i et forsøk på å være fysisk aktiv. Hvis det viser seg å bli for krevende så kommer jeg ikke til føle noen form for skyldfølelse hvis jeg ikke kan være i fysisk aktivitet. Alt til sin tid og det kommer en tid etter fødsel også som forhåpentligvis vil tillate mer fysisk aktivitet for min del. Jeg vet akkurat hvor tøff opptreninga kommer til å bli etter nesten ett år uten trening - jeg har jo tross alt gjort dette en gang før - så det skremmer meg på ingen måte! Hvis jeg ellers har mulighet til å trene etter fødsel (hvis jeg ikke får en kolikk-unge og/eller får helsa ødelagt på noen måte) så er det for min del nemlig bare et spørsmål om å ville!! Hvis jeg vil så greier jeg fint å komme tilbake i god fysisk form igjen etterpå. Hvis jeg vil...!

23 kommentarer:

  1. Åååå kjære Silja, du har min største forståelse og medfølelse - og håpar at du uventa skulle få eit kortare forløp av HG enn det som er vanleg.
    Eg hadde aldri høyrt om denne form for svangerskapskvalme før, så dette var nyttig lesing!
    Så håpar eg at du ikkje møter altfor mange slike som veit det så mykje bedre og gir gode råd og anbefalar ditt og datt til tross for at du forklarar.
    Eg opplever slikt fortsatt av og til - sånn når det gjeld psykisk helse "Det er vel å kome over det?" (posttraumatisk stress) og "Det er vel slik ein tar det" "Ein må vel ikkje tenke slik" osv :P
    Sender deg styrke til å møte sånne folk, viss du får råd om å ete ingefær og "drikke meir vatn" ;) eller noko slikt.

    Og ingen dårleg samvet for om du ikkje trenar men kvilar - eg tenker jo at kroppen din får jo køyrt seg så mykje at det ikkje kan vera spesielt gunstig å auke stress enda eit hakk med trening i tillegg.
    Ja det blir tungt å trene deg opp att etterpå - men det greier du fint - kan til og med hende det blir lettare enn siste gong.
    Og så meiner eg å hugse at du pådrog deg plantar fascitt under første svangerskap?
    Så då er det jo også lurt å ta det veeeeldig roleg framover.
    Viss du greier det.

    Ønsker deg riktig riktig god bedring og håpar at det heile er fortare overstått enn det prognosen tilseier.

    Stor klem te deg! <3 ♥

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Imke! :-)

      Jeg hadde knapt hør om det jeg heller da jeg ble gravid første gang og jeg forsto jo ikke at jeg var i den kategorien før jeg var nesten 14 uker på vei og helt i kjelleren.... jeg ante jo ikke noe om hva som var normalt og hva som ikke var normalt så hvordan kunne jeg vite at jeg ikke var normal liksom? Og jeg som bare skulle ha en kul på magen og så skulle alt annet være som før - en klassisk bommert vil jeg si!! haha - jeg kan le av det nå men den gang ble jeg veldig overveldet ja....

      Så jeg kan liksom ikke klandre folk for å komme med velmenende råd men jeg kan styre unna og jeg kan velge å ikke kommentere når folk forsøker seg med "har du prøvd isbiter?" osv.

      Ja det stemmer at jeg fikk PF da jeg startet å trimme igjen etter fødselen så ja, jeg skal være forsiktig!!

      Håper det står bra til med deg Imke - jeg har ikke greid å holde meg oppdatert på stort og smått denne høsten men nå skal jeg prøve å komme litt a jour igjen ;-)

      Slett
  2. Det er sikkert feil reaksjon, men jeg er glad for at det ikke er mer alvorlig ting i gjerde, som bloggnedleggelse feks, ok, det var litt spøk, for dette høres helt for jævlig ut. Jeg sitter her selv, småkvalm og mulig smittet etter sønnens omgangssjuke, og jeg kan bare tenke meg hva du går gjennom, og ikke for å forverre situasjonen din, men jeg spydde ikke en eneste gang, var ikke engang uvel, de 2 gangene jeg selv var svanger. Det eneste gode er at deg går over. 5mnd og det er over. Og da er det jo bare moro (for de fleste), baby og greier. Derfor sier jeg - gratulerer likevel.
    Og håper på oppdateringer, når helsa tillater.
    (psst, jeg trente heller ikke en meter da jeg var befruktet, til tross for god helse, at mer enn nok med å kontrollere nikotininntaket)

    SvarSlett
    Svar
    1. Livet har aldri vært rettferdig. Noen går gjennom en graviditet uten å knapt merke at de er gravide mens andre blir invalide av bekkenløsning, noen får svangerskapsdiabetes, andre HG osv osv. Det er ikke jevnt fordelt og det må vi bare leve med. Hvis jeg skulle sittet her og vært misunnelig fordi andre har det så mye bedre enn meg så hadde jeg jaggu hatt det trasig med meg selv - men så liten er jeg altså ikke! Jeg unner ikke min verste fiende å få HG.

      Dessuten, det har vært jævlig og det er ikke lett å være kvalm i 9 måneder, men når det er sagt så tenker jeg at jeg det alltid kunne vært verre! Når jeg for eksempel ser damer humpe rundt på krykker underveis og etter fødsel pga bekkenproblemer så må jeg bare prise meg lykkelig for at jeg (bank i bordet!) ikke havnet der... for det virker ikke som noe lett svangerskap!! Jeg tenker heller sånn enn å synes synd på meg selv fordi jeg ble midlertidig invalid av HG - skjønner? ;-) Vi må ikke grave oss helt ned i vår egen elendighet for alt som er midlertidig og som har en ikke-alt-for-lang utløpsdato er tross alt MYE bedre enn alt som er/blir kronisk!!!

      Slett
  3. HG høres helt forferdelig ut. Jeg ønsker det virkelig en bedre siste halvdel. Og gratulerer med det lille mirakelet.

    :-) Laila

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Laila! Ja det er helt forferdelig, MEN, premien i den andre enden gjør det virkelig verd det ;-)))

      Slett
  4. Gratulerer så mykje med graviditeten! Ille å lese at du har det så slitsomt no, men likevel blei eg altså aller mest glad! Har sakna blogginga di, men dette er jo absolutt "lovlig" fravær. :D Trening får du tid til seinare og er ikkje noko "krav". Trening er jo for helsa si skuld, og no er det kanskje på anna vis at du best ivaretar den? Eg håpar derimot på dønn ærlige innlegg om opptrening etter fødsel. ;)
    Anne Synnøve

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Anne :-)

      Jeg tror ikke jeg skal ha høyere ambisjoner enn å gå tur - klarer jeg det så skal jeg være fornøyd. Gå til/fra jobb (5km en vei) feks kommer til å bli mer enn hardt nok i starten - så får jeg bare se hvordan det går. Man blir jo som regel ikke lettere etter som tiden går ;-)))) Neida - det er bare å innstille seg u

      Slett
    2. (upst den gikk ut litt for fort). Fortsettelse: Neida - det er bare å innstille seg ut fra formen og ta det som det kommer! GOD jul!

      Slett
  5. Gratulerer så mye med graviditeten!! Men ikke med formen....
    Må innrømme at jeg var oppriktig bekymret for deg der ett lite øyeblikk, men nå vet jeg at du kommer sterkere tilbake :) og FOR en premie!!!
    Koselig <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk :-) Selv om det er tøft når det pågår så er det tross alt midlertidig - det hjelper å vite! Og premien i den andre enden er virkelig verd det! :-)

      Slett
  6. Oi oi, gratulerer så mye med graviditeten! Så artig og overraskende for en sporadisk leser av bloggen. Husker du nevnte at du la prosjektet med graviditet «på hylla» for em tid tilbake, veldig kjekt at det nå blir en realitet.
    Tøffe uker du har lagt bak deg nå. Måtte de kommende bli bedre.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk :-) ja noen ganger tar livet uante vendinger - dette er bare nok ett eksempel på det!

      Slett
  7. Oi! Har venta på ei historie frå deg. Hadde aldri gjetta dette. Stor klem!

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei det var vel ingen som forventet dette - aller minst jeg :-)))

      Slett
  8. Gratulerer så mye med graviditeten, Silja!! :-) I likhet med flere her var jeg litt bekymret for at det skulle være noe som ikke går over av seg selv. Så utrolig kjipt at du må gjennom HG IGJEN, jeg kan ikke en gang forestille meg hvor tungt det må være. Det kan være slitsomt nok å være gravid med "vanlig" kvalme osv. Klemmer til deg!

    SvarSlett
  9. Nå blev jeg glad - Gratulerer med liten bebi påvei. Og ønsker virkelig att det går lettere nå heretter!

    SvarSlett
  10. Veldig koselige nyheter! Gratulerer, Silja!
    Men ufattelig dritt med kvalmen. Jeg kan nesten ikke tenke meg noe verre.

    SvarSlett
  11. Gratulerer, Silja! Så utrolig hyggelige nyheter:-) Ønsker deg en fin reise videre i svangerskapet, og håper formen bedrer seg snart.

    Hilsen Janicke L. :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk :-) Det går nok greit siste halvdel - må påregne å være kvalm men det skal gå! Det blir uansett aldri like ille som første halvdel! (phu - heldigvis, :-) )

      Slett