søndag 3. juli 2016

Zermatt halvmaraton 2016

Det er ikke så mye å si annet enn at jeg er veldig godt fornøyd med årets løp!
Jeg tror jeg traff ganske bra med anti-formtoppinga mi. Jeg var nemlig veldig pigg fra start og hadde verdens mest uthvilte ben. Første 3Km inne i Zermatt er relativt flate og jeg fikk fra start konstatert at maskineriet var i orden før klatringa starta. I løpet av de neste 8Km tok vi oss opp 600 høydemeter. Jeg vekslet mellom å gå og jogg, og nøt følelsen - for jeg hadde virkelig en veldig bra dag! Til tross for høyere puls i høyden så føltes alt bare veldig bra og jeg skufla unna meter for meter. Etter ~6,5Km hørte jeg en kjent stemme - da tok Tim meg igjen - og han hadde ingen god dag... normalt skulle han vært et stykke foran meg så jeg ble rimelig overrumplet da han kom tuslende opp på siden av meg.
Den neste halvtimen (km 7-9) gikk vi å skravla før vi løp sammen bort til matstasjonen på Sunnegga (passering 11Km). Jeg konstaterte at jeg var i rute og at jeg (faktisk!) lå to minutt foran fjorårets passeringstid oppe på Sunnegga.

Strekket over til Riffelalp (km11-18) er mer teknisk krevende og her går det også noe nedover. Det er bare ett strekk, km 12-13, som er tøft hvor vi skal opp 100 høydemeter og hvor stien er så smal at vi går i kø (her brukte jeg 12min).

Høydeprofilen på halvmaraton
Jeg pleier å løpe bra i utforpartiene og jeg har aldri hatt problemer med å stokke beina på sti. I år var jeg derimot en smule reservert (pga skulderen) og tok det veldig pent i dette partiet. Jeg tok ingen sjanser i år...

Dessuten spilte nok høyden meg et lite puss i år for på siste halvdel fra Sunnegga til mål føltes det som at jeg hadde hjertet i halsen. Hver gang jeg forsøkte å løpe på litt så kom denne følelsen av at hjertet løp løpsk og jeg ble tvunget til å roe ned. Jeg følte meg fortsatt veldig pigg men jeg måtte altså bare legge vekk konkurranseinstinktet og forsøkte å ikke tenke på tiden fra i fjor. Jeg følte ikke at jeg fikk brukt kapasiteten min til det fulle siste halvdel men da kunne jeg til gjengjeld kose meg litt mer og ta meg tid til å ta litt bilder. Jeg måtte bare omstille meg å gjøre det beste ut av situasjonen.

Jeg hadde (som ventet) stukket fra Tim i et av utforpartiene men jeg fikk fort en veldig dårlig følelse da han ikke tok meg igjen. For jeg løp jo ikke for full maskin - jeg gikk jo i partier hvor jeg normalt ville ha løpt hvis ikke hjertet hadde slått seg vrangt. Så han burde lett tatt meg igjen! Hadde han kollapset fullstendig? Hadde han tryna?

Like før passering Riffelalp (18Km) holdt jeg på å gå på tryne - snubla i en stein men greide mirakuløst å holde meg på beina. Og først da kom Tim. Han hadde tryna et godt stykke lengre bak i lia... så det forklarte hvorfor han aldri hadde tatt meg igjen.
På vei opp siste bakke - alltid tid til en selfie :-)
Vi var nå i bunnen av bakken. Siste strekket fra Riffelalp til målgang Riffelberg er bratt - 3Km, 300 høydemeter. Og jeg begynte å merke at jeg ikke hadde spist så jeg tok en halv banan på matstasjonen før jeg starta siste oppstigning. Og det var som å gå rett inn i en vegg. Det føltes som bare rør hele greia og jeg trakk ned rullegardina. Tim kunne fint ha stukket fra men han valgte å gå sammen med meg opp til Riffelberg.

Passering 21Km og jeg hadde 4min på meg til å matche tiden fra i fjor. Men, jeg fikk fortsatt hjertet i halsen hvis jeg forsøkte å dra opp pulsen, så det ble en hårfin balanse på vei inn til mål. Til tross for at jeg brukte 2,5min lengre tid siste 3Km så kom jeg i mål et minutt raskere enn i fjor.

Jeg er veldig godt fornøyd med at jeg følte meg så pigg hele veien, men denne "hjerte i halsen følelsen" har jeg aldri hatt før så det er jeg naturlig nok ikke så happy med...
Passeringstider:
Sunnegga: 1:27:46 (1:30:05 i 2015)
Riffelalp: 49:46 (50:50 i 2015)
Riffelberg: 47:54 (45:36 i 2015)
Tid i mål: 3:05:27 (3:06:31 i 2015)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar