fredag 15. juli 2016

Å stikke fingeren i jorda

"You can't hurry love" heter det. På samme måte så kan du heller ikke stresse deg (tilbake) i god form!

Man må ta seg over noen kneiker før man når nye høyder...
Der kjærligheten kanskje ikke alltid varer evig så er det i alle fall en regel her i verden (utenom de fysiske lovene) som alltid kommer til å gjelde. Og om du ikke har skjønt hva jeg sikter til så følger svaret her: TÅLMODIGHET!

Tålmodighet er ubestridt nøkkelen til å bygge god form!

Så kommer det en rekke andre ting på toppen som for eksempel å være målrettet, spise riktig, sove nok, trene riktig, lytte til kroppen.... osv osv. Vi har alle hørt dette før så jeg trenger ikke repetere det.

At jeg har hatt hastverk med å komme tilbake i form etter 19. Mars-fadesen hersker det ingen tvil om. Jeg har likevel, grunnet tingenes tilstand, måtte ta ting veldig gradvis. Så jeg har vært tvunget til å være tålmodig, til å gjøre de riktige tingene, bygge opp gradvis, ta de små stegene osv. Så selv om hodet har vært utålmodig og kalenderen fortalte meg at tiden til Zermatt halvmaraton var knapp - ja så har jeg tatt opptreningen gradvis for jeg hadde ikke noe valg.

Litt for bratt kurve? Kanskje!!
Likevel så følte jeg at jeg stresset meg litt raskere tilbake til normal mengde (som i de beste ukene tilsier 4-5mil løping pr uke) enn hva jeg ville ha gjort om jeg ikke hadde det travelt med å komme i form til Zermatt. Jeg vet at jeg hadde foretrukket å brukt et par uker ekstra på å komme tilbake i normal trening om det ikke var for halvmaraton i Zermatt. Samtidig så hadde jeg tross alt ikke vært ute mer enn 6 uker og grunnlaget fra vinteren var solid. At grunnlaget var bra fikk jeg også fort bekreftet. Å løpe 20Km langtur var nemlig intet problem - det gikk lekende lett - men det var altså ikke det som bekymret meg. Det som uroet meg var hvorvidt rustningen ville henge med i utviklinga. For jeg vet jo at det tar lengre tid for strukturene å venne seg til økende belastning, og jeg vet jo at rustningen min ikke er så solid som jeg skulle ønske. Så selv om det "kun" var snakk om 6 uker uten løping så føltes det som at jeg stresset formen litt... eller satt stresset mest mellom ørene???

Jeg vet ikke om jeg hastet meg litt for raskt tilbake i form men saken er i alle fall at ryggen kollapset totalt (noen det pleier å gjøre i gjennomsnitt 1.3x pr år) på tirsdag. Så kanskje ville ryggen ha kollapset uansett, men kanskje var dette prisen jeg måtte betale for å ha vært bitte-litt utålmodig i min tålmodighet....?

Svaret på dette får jeg nok aldri men konklusjonen på elendigheta er grådig simpel: nå roer jeg ned, tar et par skritt tilbake og koser meg langsomt tilbake i form!! Amen og god sommer!! Vi ses til høsten til nye perser og masse lek og moro! :-)

5 kommentarer:

  1. Åå huff da - ryggen kollapsa?
    Det høyrest vondt ut - grusamt!
    Men eg er einig med deg - du veit jo ikkje om ryggen hadde kollapsa uansett. Når et gjeld skadar må ein jo berre starte ein plass og gjera det ein der og da synst er riktig. Og me får jo ikkje fasit heller ettepå.
    Så har du jo eit godt grunnlag frå mange år med løping, så då kunne du koma fort tilbake.

    Men det er jo fryktlege kjedeleg å skynde seg langsamt tilbake i form, det veit eg jo så altfor mykje om!

    Du får ha ein riktig god sommar i alle fall, med litt mindre løping kanskje, men ikkje dess mindre kos!

    God bedring! :)


    SvarSlett
    Svar
    1. Ja det ville kanskje skjedd uansett for det har jo skjedd noen ganger tidligere - men jeg tror jo at det meste henger sammen av både psykisk og fysisk stress - så jeg ser ikke bort fra at denne perioden med opptrening av skulderen har vært medvirkende. For det har jo vært noen tøffe måneder med sykemelding og lite søvn i starten, og etter hvert full jobb og opptrening + alt annet som livet har å by på. Så selv om jeg ikke har opplevd dette som uoverkommelig på noen måte så skjønner jeg jo at kroppen min når grensen for belastning mye tidligere enn psyken min.... det vet jeg jo fra tidligere. SÅ summa summarum: dette kom nok ikke helt ut av det blå og jeg kan bare gjøre det beste ut av situasjonen og lære av det :-)

      God sommer Imke!!

      Slett
  2. TakK! Stress er ikkje å undervurdere. Høgt kortisolnivå over lengre tid motvirkar jo restitusjon, og når ein vant med å ha mykje å gjera, trening, jobb og familie, så kan slik stress fort bli ein undervurdert faktor.
    Ikkje minst lite/dårleg søvn spelar inn ganske mykje.

    Men - ja dette gjer du nok det beste ut av.

    God sommar Silje! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Enig!! Jeg undervurderer nok effekten av en aktiv og hektisk livsstil. Jeg føler meg ikke stresset og jeg stresser svært sjeldent. Jeg jobber heller ikke livet av meg lengre som jeg gjorde for noen år siden. Så stressnivået er på et absolutt minimum. MEN du har nok rett i at fordi jeg har vært vant med en MYE mer stressende liv så bagetalliserer jeg nok det lille stresset jeg av og til føler nå. Jeg opplever det slettes ikke som stress og derfor teller det liksom ikke.... men det ligger nok noe der likevel som du sier 😊

      Slett