torsdag 23. juni 2016

Dårlig form sa du??

Tanken på å være i dårlig form plager meg ikke nevneverdig. At jeg nå løper flere minutter svakere enn når formen er på topp er helt greit liksom. Jeg blir ikke lei meg for at jeg løper saktere enn hva jeg vet jeg er god for når topp-formen er inne. Jeg lar meg ikke stresse av å være i ræva form liksom.
Smilet sitter heldigvis alltid løst
Det som er viktig for meg er nemlig at jeg vet at jeg kan. Jeg har vært i bedre form før så jeg vet dermed at det er fullt mulig å komme tilbake i god form igjen. Det eneste jeg kan gjøre er å jobbe jevnt og trutt videre - vel vitende om at alt jeg gjør nå bare er et ledd i formutviklinga og at jeg for hver økt blir litt bedre. 

Å være i ræva form har sånn sett en viss sjarm over seg. Fremgangen fra uke til uke er nemlig veldig merkbar. Og når fremgangen er så målbar for hver uke så følger det jo en bråte med selvtilfredshet med på kjøpet - for ikke å snakke om selvtillit. Så det gjelder å utnytte dette psykologiske fenomenet for alt det er verd og bare suge til seg næring i denne oppbyggingsfasen.

Det eneste negative med å være i dårlig form - slik jeg ser det - er at alt er så himla tungt. Det kostet for eksempel blod å løpe to runder på Songnsvann Rundt Medsols (6,5Km) i går med snittfart på ~4:50min/km. Til sammenligning så er dette farten jeg vanligvis holder når jeg løper 3 runder (9,7Km) kontrollert på terskel på trening - lett som en plett. Så det sier jo i grunn en hel del når to runder i denne farten i går føltes regelrett grisetungt. Nå kan jeg si til mitt forsvar at jeg slettes ikke var restituert etter mandagens 4x1000m intervall i overfart, at jeg sliter med pollenallergi, at jeg generelt er sliten, at jeg har vondt absolutt over alt osv osv. Joda - dagsformen kunne vært bedre men hey - det var ikke bare dagsformen som gjorde at det føltes ulidelig tungt. For selv om forklaringene for hvorfor det føltes så tungt i går sto i kø etter økta så er den nakne og brutale sannheten at følelsen i går er et direkte resultat av at jeg er i dårlig form. Så enkelt er det.
Mine topptider på Sogsnvann
Og det er altså ikke vissheten om at formen er klein som plager meg, og det er ikke tidene som er langt under pari som plager meg. Utfordringen ligger utelukkende på det mentale planet. For det koster å dra seg ut av komfortsona. Det koster - både fysisk og mentalt - å løpe de nødvendige øktene - de øktene jeg vet jeg må gjennom for å på ny bygge opp formen igjen. Det kostet å ha det vondt i drøye 31min i går. Det kostet faktisk så mye at jeg høyt og tydelig proklamerte "jeg kommer til å bryte!!" før 4Km var tilbakelagt... så vondt var det. Og jeg bryter aldri! Så det sier jo i grunn en hel del. Men, ei heller brøt jeg i går... derimot lo jeg av meg selv etterpå: "bryte du liksom - du er morsom du Silja!" :-)

Så utfordringen ligger altså i å orke å dra seg gjennom denne fasen - men hey - jeg har jo vært ute en vinterdag før så dette skal jeg klare.
Sesongens bunntider på Sognsvann
Jeg velger derfor å se det positive i saken og det positive er at jeg for 3 uker siden ikke greide å løpe mer enn 1 runde i cirka samme fart som jeg altså greide å holde i to runder i går. Det gjelder altså bare å fokusere på de riktig tingene som i denne sammenhengen er: fremgang! Og fremgang har jeg - så da lander jeg nok på beina denne gangen også! Det gjelder altså bare å være tålmodig, jobbe systematisk og ikke stresse så kommer formen sakte men sikkert snikende tilbake. Amen!

2 kommentarer:

  1. Helt enig i det du skriver om god form vs dårlig form. Om formen ikke er som den var på samme tid i fjor, gjør ikke så mye. Verre er det hvis man har noen vondter eller skader som forhindrer en i å trene som normalt. DET skaper frustrasjon. Dårlig form kan trenes opp som du skriver, og fremskrittene er målbare. Men krangler ben eller kropp, så har man det ikke helt topp.

    SvarSlett