søndag 6. mars 2016

Ambisjoner!

"Om to uker skal jeg perse på 5Km" sa jeg med høy røst og hevet hode! Men det var før jeg gikk ned for telling med forkjølelse....
Når 8Km rolig løping føles såååå tungt :-/

Det er viktig å være offensiv og ambisiøs - ikke sant?? Sette seg store (uoppnåelige?) hårete mål - vise verden at man har tro på seg selv, at man har baller (eller eggstokker om man vil), og ikke minst: at man er SERIØS! For alle vet jo at man ikke er en ekte seriøs løper med mindre man skriker ut høyt og tydelig at man har ambisjoner i form av hårete mål! Og for å virkelig være sikker på at verden har fått med seg seriøsiteten som bor i utøveren må man ikke glemme det aller viktigste: nemlig å vise en enorm skuffelse og frustrasjon når man mislykkes. Husk å spill fullstendig uforstående etter målgang og veiv kraftig med armen når du sint som ei fele freser: "hvordan kunne dette skje?" (og skyld deretter på at løypa var for lang; det funker alltid!). For sånn gjør selvsagt seriøse løpere...

Verden er jammen brutal og urettferdig - ikke sant!!?

Eller var det bare seriøstiteten og de hårete målene som skygget for selvinnsikten??

Anyway, ut fra ovennevnte definisjon så er jeg helt klart en useriøs løper (et stempel som jeg forøvrig lever utmerket godt med!). Jeg utbasunerer nemlig ikke mine hårete mål og jeg veiver ikke hektisk med armene i oppgitthet hver gang jeg ikke løper inn til ny pers, eller hver gang jeg ikke når målet mitt. Jeg har definitivt en personlighet som går litt stillere i dørene, og hvor "shake it off" er den naturlige reaksjonen ved nederlag - for å dvele ved nederlag i form av skuffelse er etter min mening kun bortkastet energibruk. Jeg legger altså ikke mye følelser i et nederlag...

Om dette gjør meg til en mindre seriøs løper enn de som kringkaster sine hårete mål på alle sosiale medier i tide og utide får være opp til den enkelte å bedømme. Selv mener jeg at man kan være seriøs uavhengig av hvilket nivå man er på, og at selv den stilleste musa i klassen kan ha ambisjoner. Det er rimelig misforstått å tro at de som ikke roper høyes i livet ikke har ambisjoner og ikke setter seg mål. Rimelig misforstått!! Det er nemlig slettes ikke nødvendig å være på grensen til fanatisk for å vise at man har ambisjoner i livet. Og hvorfor er det egentlig så innmari viktig å vise verden at man har ambisjoner?? For å bli ansett som seriøst? Og hvorfor er det så viktig?? Ikke vet jeg!

Spør du meg så er det mer viktig å ha tro på seg selv og jobbe målrettet enn utad å fremstå som seriøs - for en ting er sikkert: har du ikke tro på deg selv, og jobber hardt og målrettet, så når du garantert ikke de hårete målene dine!
Så, betyr det at jeg har bukket under for dette krapaktige ambisjons-hysteriet da jeg for en uke siden sa at jeg skulle perse på 5km?

Nei. Selvfølgelig ikke. Det betyr bare at jeg anser min fysiske form pr dags dato som god nok for pers! Simple as that.

Å pådra seg en forkjølelse to uker før et perse-forsøk har vel aldri vært den beste oppskriften på suksess, men jeg har en uke på meg til å bli frisk så jeg lever fortsatt i håpet! Alt er kanskje ikke mulig men jeg kan ikke gi opp håpet!
Oppsummering trening uke 9
Mandag: 14Km ski
Tirsdag: 7Km rolig transportløping
Ondag: 7Km rolig transportløping
Torsdag: - (forkjøla)
Fredag: 8.5Km rolig transportløping til jobb, 5.6Km rolig transportløping hjem (forkjøla)
Lørdag: 8Km rolig løping (forkjøla)
Søndag: - (forkjøla)

Håper du får en superduper treningsuke! Jeg skal ikke trene en meter til før formen er betraktelig bedre. Over og ut for denne gang.

2 kommentarer:

  1. Fra en sofa til en annen....? Jeg føler at hver gang jeg skriver om et mål eller planlegger treningen frem i tid, så dukker det opp et eller annet - og det blir bråstopp i treningsdagboka - men det er vel noe som skal takles (og bekreftes vel også av de som går virkelig fort med gevær på ryggen i Holmenkollen om dagen;-) God bedring!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja man kan jo saktens bli overtroisk av mindre.... :-)

      Vel, det er vel nesten vitenskapelig bevist følgende: når man er i god form og har trent hardt frem mot en konkurranse så ligger man ofte på grensen opp mot det kroppen kan tåle av belastning. Da er man ekstra utsatt for å pådra seg skader og/eller sykdom. Se bare på de aller beste utøverne som rett før et stort mesterskap ryker akilles eller blir syke. Det er de samme mekanismene for dem som for oss. Og for min del så var jeg der at jeg kjente at kroppen begynte å bli sliten etter 12 uker med mengde. Jeg var der at jeg anså at jeg måtte trappe litt ned for å ikke bli syk. Og jeg var også der at jeg kjente at formen var så god at jeg ønsket å utnytte det til å forsøke meg på 5Km pers om to uker. Dessverre er vi i forkjølelsessesongen og jeg har mange folk rundt meg som er full av basiller. SÅ jeg var utsatt, og jeg slapp ikke unna denne gangen. SÅ, i mitt tilfelle kan det forklares på en logisk måte.

      Jeg så og kjente signalene men jeg var kanskje litt for treg med å reagere og svusj så satt jeg i saksa ;-) MEN, for min del så er det ikke farlig for sesongen er jo ikke i gang ennå så jeg har god tid på meg til å perse senere. SÅ jeg fortviler ikke ;-)

      Slett