lørdag 20. februar 2016

Kunsten å holde igjen

Det er saktens en kunst å holde i igjen på trening. Og jeg er helt klart tilhenger av at det er mye bedre å under-trene bittelitt enn å overdrive treninga. Jeg er også veldig enig i at det ikke er treninga du skal vinne...
...men det er lov å vinne over seg selv i konkurranse! :-)
Det finnes mange eksempler på de som vinner treninga men som aldri er i nærheten når det kommer til konkurranser. Og de samme folka har en tendens til å klø seg i hodet og ikke forstår noen verdens ting: for de har jo prestert mye bedre på trening!!? Ja - svaret ligger vel der, rett foran nesa på de - de bare skjønner det ikke. 

Heldigvis har vi hjelpemidler som pulsklokker og intensitetssoner som vi kan bruke for å regulere intensiteten på trening. Det beste er (etter min mening) om man i tillegg til disse monitorene greier å støtte seg på subjektiv følelse og erfaring med egen kropp og helse. Man må lære seg å gjenkjenne signalene fra kroppen og ikke minst må man ta hensyn til signalene. Du må faktisk tørre å stole på signalene fra kroppen og du må faktisk også aktivt velge de fornuftige løsningene hvis kroppen sier i fra om at noe ikke er helt tipp-topp i maskineriet. Det nytter ikke å komme å si at "ja jeg hører deg kroppen men jeg velger å ignorere deg". For orden skyld: selvsagt kan man av og til ta de ufornuftige valgene og trosse kroppen - av og til! - det er ikke det jeg sier. Jeg sier bare at på lang sikt så er det ikke ufornuften og bevisst trossing av kroppens signaler som leder til fremgang! Det er stor forskjell på en engangsforeteelse (fordi men for eksempel på død og liv vil løpe en konkurranse selv om kroppen kanskje sier nei) versus hodeløs og notorisk boikott av trenings-data og/eller signaler fra kroppen.

Det er ikke bare intensiteten på trening som er vanskelig å kontrollere. Det er også en kunst å holde igjen på mengde trening. Det er nemlig slik at de fleste av oss er mest ivrig i perioder når fremgangen er størst. Da er motivasjonen som regel på topp. For dette henger jo naturlig nok sammen. Det er mye vanskeligere å dra seg over dørstokken i perioder hvor det butter enn det er å hoppe over den samme dørstokken (om man i det hele tatt enser den da) når fremgangen er til å ta og føle på. Går man derimot i fella og faller for fristelsen til å trene mer enn hva kroppen egentlig er klar for, ja så risikerer man motsatt effekt - stagnasjon og/eller tilbakegang. Drar man iveren etter å komme i enda bedre form for langt så risikerer man i verste fall å overtrene og man pådrar seg skader. Så når du står der boblende full av energi, iver og entusiasme, og tenker at du har så lyst til å ta den ekstra løpeturen i vårsola så kan det være lurt å tenke seg om en gang (eller tre) og gjøre en liten statusoppdatering før du bestemmer deg. Spør deg selv følgende: er dette unntaket eller har det blitt regelen? Har du tendert til å falle for fristelsen og tøyd strikken litt ofte den siste tiden eller er dette utelukkende et unntak? Når hvilte du sist? osv. Og for gud skyld: vær ærlig med deg selv!!!
Hva er for mye? Hva er for hardt? Hva er for langt?? Selvsagt er det ikke ett fasitsvar på dette. Det er høyst individet hvor mye en person kan absorbere av trening og det er dessuten en læringsak å finne sine egne/kroppens grenser. Og siden kropp og form er i konstant utvikling så vil det jo nødvendigvis også bety at hvor mye man tåler av trenings-belastning hele tiden er i endring. Det er en kontinuerlig prosess. Så man må følge med i timen og ha fokus på dette absolutt hele tiden. Så det er slettes ikke rart at mange synes dette er utfordrende og ei heller rart at mange går på trynet noen ganger underveis. Å prøve og feile er en menneskerett. Alle må vi erfare og alle har vel tøyd strikken for langt noen ganger - og forhåpentligvis lært av det. Og så lenge man tar med seg erfaringen fra disse nedturene og lærer av dem så stiller man sterkere. Da greier man forhåpentligvis å unngå å falle for fristelsen neste gang. Man greier forhåpentligvis å tøyle iveren og sette på bremsen i tide. Jeg sier ikke at det på noen måte er enkelt. Jeg sier derimot at de som behersker kunsten best er de som er ærlige med seg selv, de som tørr stole på signalene og subjektiv følelse. De som behersker kunsten best er de som ofte også når målene sine.... 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar