mandag 11. januar 2016

Om livet og sånn

Det er kun snakk om å planlegge - sier de. Å hold tåta sier jeg da. Eller nei, det sier jeg faktisk ikke. Jeg er Nordlending så jeg sier selvsagt ikke hold tåta. Jeg sier hold kjeft!
Idyll i marka

Selvsagt må vi planlegge. Jeg er ikke uenig i det. Det høres bare så veldig enkelt ut når folk slenger ut at alle har tid til å trene for så å føye på: "det er kun snakk om planlegging". Og det gjør ikke saken bedre når de samme folka sier at det kun er snakk om prioriteringer også! Det er da jeg sier hold kjeft og samtidig holder for øra. For skal jeg være helt ærlig så er det ingenting som kan få meg til å føle meg mer mislykket enn når folk lekser opp om hvor enkelt alt er - hvis man bare planlegger og prioriterer riktig! For jeg føler ikke at jeg har den luksusen at jeg bare kan planlegge og prioritere i hytt og pine, og jeg føler slettes ikke at det er det minste enkelt heller... men det er jo så enkelt sier dem - så da er det nærliggende å anta at det må være noe feil med meg. Ikke sant?

Når disse "det er bare snakk om prioriteringer og planlegging"-folka er de som har alt en gjennomsnittlig mor bare kan drømme om - de har for eksempel ansatt noen som henter og bringer barn til barnehagen/skole og aktiviteter, de bestemmer arbeidstiden sin selv (hvis de i det hele tatt jobber da), de har vaskehjelp som kommer hver uke, og de har selvsagt en personlig trener som kommer når de knipser - bare for å nevne noe - ja da pleier jeg ikke å bry meg. For hva vet vel de om meg og mitt liv? Nada. Så de kan selvsagt ikke på noen måte uttale seg på vegne av meg. For dette innlegget, for enkelhet og moroskyld: la oss kalle disse folkene for fotballfruer.

Det er selvsagt helt andre regler som gjelder for fotballfruene. Og selvsagt er det lett å snakke om prioriteringer og planlegging når man kan velge fra øverste hylle. Så jeg kan ikke la fotballfruene sette standarden for meg, mitt liv og mine følelser. Jeg kan ikke la dem diktere. For det sier seg selv at å skulle sammenligne seg med folk som har helt andre forutsetninger blir helt feil. De spiller jo i en helt annen liga enn den jeg spiller i! Så når fotballfruene åpner kjeften og kommer med generelle råd og uttalelser så blir jeg i beste fall "bare" provosert - hvis jeg i det hele tatt gidder å engasjere meg. Og provosert er tross alt mye bedre enn å føle seg mislykket.

For intellektet mitt er det altså åpenbart at vi vanlig dødelige ikke kan sammenlignes med de udødelige fotballfruene. Det bør være unison enighet om at en slik sammenligning er høyst urimelig.

Det som derimot ikke syntes å være like åpenbart for intellektet mitt var det faktum at det er høyst meningsløst å la meg sammenligne med tilsynelatende likesinnede også. For det var altså da de mer vanlige dødelige begynte å messe til meg om hvor enkelt alt var at jeg kjente følelsen av å være mislykket. Det var da mine tilsynelatende likesinnede begynte å fremstå som udødelige at det stakk i hjertet mitt. Det var da jeg begynte å tenke: hva er galt med meg som ikke føler at det bare er snakk om prioriteringer og planlegging, og som ikke synes det er det minste enkelt???

Det gikk heldigvis ikke så veldig lang tid før intellektet kom på banen og la ned veto. For saken er jo at vi alle har ulike og unike forutsetninger. Så selv om intellektet umiddelbart skjønner at det ikke går an å la seg tynge av dustete uttalelser fra fortballfruer så blir det altså OGSÅ feil å sammenlignes med de som tilsynelatende har de samme forutsetningene. For selvsagt har vi ikke like forutsetninger, ingen av oss! Det tok bare bitte-litt lengre tid for intellektet å koble dette.

Så det var altså ingen grunn til å føle seg mislykket. Det gjaldt bare å løfte blikket litt. For da jeg løfta blikket så var det åpenbart at også jeg kunne planlegge, og jeg kunne prioritere. Forskjellen var bare at jeg ikke kunne planlegge og prioritere trening like mye som mange andre. Og forskjellen var at jeg ikke opplevde det som særlig enkelt. Så da jeg forsto dette så opplevde jeg ikke lenger utsagn om "hvor enkelt det er - du må bare prioritere og planlegge" som dømmende. Og jeg følte meg ikke lenger mislykket som "ikke fikk det til". For jeg fikk det jo til jeg også - bare i litt mindre skala!

Så her er treningen jeg greide å planlegge og prioritere sist uke:
Mandag: 7.2Km transportløping til jobb
Tirsdag: 6.5Km transportløping til jobb
Onsdag: 7Km rolig løping (etter å ha levert guttungen på juletrefest)
Torsdag: -
Fredag: -
Lørdag: 10Km løping hvorav 7Km på terskel (4:43min/km) + 6Km ski (skøyting) (mens guttungen var i ake-bursdag)
Søndag: 10Km rolig løping

Så selv om jeg innrømmer at uka var vanskelig så greide jeg 40Km med løpesko (og jeg pådro meg IKKE MER (det var ment som ironi!) enn 4,5t minus på jobb - det koster nemlig å prioritere trening skal jeg si dere)! Amen :-)

10 kommentarer:

  1. Ja! Akkurat slik er det! Det er jo berre å legge til ein nokså krevande jobb, berre litt fleksibel arbeidstid, gamle foreldre og også litt frivillig arbeid for andre enn seg sjøl - så er det plutseleg litt meir meir utfordrande å prioritere og planlegge! Og når ein klarer å trene litt under slike forhold - RESPEKT!

    SvarSlett
  2. TAKK! Nå følte jeg meg også litt mindre mislykket :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Marit :-) I likhet med meg og mange med meg så har du ingen (jeg gjentar: INGEN!) grunn til å føle deg mislykket!!! Jeg syntes det var viktig å starte det ny året med å minne oss på dette og på at vi ikke skal verken sammenligne oss med andre eller la andre sammenligne oss med andre. For vi har alle ulike forutsetninger og vi gjør alle så godt vi kan ut fra de resursene vi har til rådighet og innen de rammene vi må forholde oss til i hverdagen. Du gjør en kjempejobb som du skal føle eg stolt av. Dessverre har vi en tendens til å føle oss mislykket fordi vi bombarderes med urealistisk propaganda fra både nært og fjernt. Nå er tiden moden for å være stolt og fornøyd med at vi faktisk får til en hel del tiltross for en hektisk hverdag! Basta! ;-)

      Slett
  3. Kudos til deg, Silja (+ min egen Lillesøster). Spreke og ikke minst effektive damer. Line

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Line ;-) Kudos til deg også!!!

      Slett
  4. Absolutely brilliant! Den som ikke skjønner at virkeligheten kan være helt anderledes for mange andre folk, bør kanskje utvide bekjentskapskretsen og skal de skrive kanskje skaffe seg en lukket gruppe hvor de kun skriver for likesinnende.

    SvarSlett
    Svar
    1. Godt poeng Heming ;-) Min far lærte meg at man skulle være forsiktig med å uttale seg om andre før man hadde gått i deres sko.... jeg vil påstå at det var ett av mange kloke utsagn jeg lærte fra han!

      Slett