lørdag 9. mai 2015

Holmenkollstafetten 2015 - da jeg tok helt av!

I dag hadde jeg min beste opplevelse i HK stafettsammenheng - EVER! Og jeg har løpt HK stafetten MANGE ganger altså...

Gjør meg klar til å blø for OSI kvinner elite
Det var bare en av ytterst få konkurranser hvor bare alt klaffet. Alt stemte liksom.... DET er ikke ofte man opplever slikt som løper! 
 
Hele uka har jeg gruet meg så jeg sa til mannen følgende: "det er like greit at jeg gruer meg ferdig på forhånd så jeg er ferdig med det før lørdag!". Så slik ble det. Da jeg våkna i dag kjente jeg nemlig en deilig sindig ro i sjela og jeg følte meg rett og slett klar! Jeg var ikke overivrig eller proppfull av selvtillit men jeg var i alle fall ikke defensiv eller "bakpå" - nei da, jeg bare følte at jeg hadde kontroll, nok selvtillit og jeg gledet meg. Litt nervøs og spent skal man være men viktigst av alt er vel at man føler seg kampklar - og kampklar følte jeg i aller høyeste grad at jeg var.
Jeg skulle løpe etappe 3 - 620m slak oppover som avsluttes med ~80m(?) nedover. Jeg kunne sagt til meg selv at "dette blir en umulig oppgave fordi jeg aldri trener på å løpe så kort og fort" - men jeg gjorde ikke det. Jeg sa heller til meg selv (eller var det Tim som sa det?) at jeg har fart i kroppen og den farten må jeg ikke være redd for å bruke fordi jeg ikke har trent på å løpe fort og dermed ikke er forberedt. For sånn er det jo hvert år: vi er jo aldri forberedt på å løpe så kort når stafettdagen er der! Det er jo ikke mellomdistanse vi øver på. Og litt farten i kroppen har jeg jo selv om jeg ikke har trent spesifikt på å løpe så kort. Så jeg måtte ikke la "mangel på forberedelser" stå i veien for meg som et mentalt hinder - jeg måtte ikke la det stoppe meg fra å tørre å gi gass. For på en så kort etappe så er det kun en ting som gjelder: å gi gass fra start til mål.
Kroppen føltes bra på oppvarminga og beina gikk fint i fartsretning - ikke noe hjulvispfølelse. På oppvarminga løp jeg først på Siri før plutselig Kirsten med familie helt uventet dukket opp for å heie på meg. Støtteapparat og kjentfolk er alltid bra. Og på vei mot startfeltet ser jeg enda et kjent fjes - Ida alias fjellmannen. Superstas :-) 

Så braket det løs. Damene kom på rekke og rad, og så ser jeg OSI med Ås IL hakk i hæl. Vekslinga gikk fint men svusj så var ÅS IL flere meter foran meg - shit - hvordan greide hun å bare fyke forbi i vekslinga? Og jeg bare: "HOLD DEN RYGGEN!!!" og så satte jeg etter henne med kun ett fokus: å holde ryggen hennes og ikke la henne stikke i fra. Jeg hadde en fartsholder og jeg hadde altså dermed en fordel. Så jeg hadde et perfekt utgangspunkt. Og før jeg visste ordet av det var jeg halvveis i etappen og der står Kirsten og skriker "bra" og "Kom igjen" og "hold det steget!!!". Og det passa så perfekt at hun sto akkurat der og ropt "hold det steget". For akkurat der, halvveis i etappen og midt i svingen, så begynner det nemlig å gå merkbart oppover og det er da syra pleier å komme. Og det er da det er viktig å huske på nettopp det "å holde steget". Og det var tydelig at ÅS IL også fikk kjenne på syra opp til Kirkveien for nå begynte jeg å ta innpå. Og det gav meg bare enda mer guts for det er unektelig mye enklere å bite tenna sammen når syra kommer når man samtidig ser at man tar innpå. Hvis man ser at man har en mulighet så gutser man. Ser man derimot at man faller fra så er det fryktelig lett å gi etter for smerten og ikke gutse fullt ut - og i verste fall bare gi opp. Så jeg hadde bare en maks perfekt posisjon som jeg grep begjærlig med begge henda.

Og jeg hadde dessuten Geir O. sine ord friskt i minne om at jeg ikke måtte løpe meg helt stiv opp bakken så jeg ikke greide å utnytte den lille stykke med nedover på slutten men "du skal kjenne på syra opp bakken!". Så jeg følte meg betrygget. At jeg kjente syra tolker jeg som at jeg løp hardt nok og det faktum at jeg fortsatt hadde fart i beina da det begynte å helle nedover betød at jeg var innafor. Jeg hadde altså truffet helt riktig.

På toppen står Tim med guttungen og heier på meg: "kom igjen Silja". Og Tim har såpass høy stemme at det tilropet gikk ikke ÅS IL hus forbi så da kikker hun seg over skuldra og kobler inn de lange gasellebeina. Shit! Hvor hentet hun det ekstra giret fra? Jeg var sjanseløs mot det "rykket" men frøken ÅS IL virket som hun ikke hadde så mye mer enn dette ene rykket på lur for jeg fortsatte å nærmet meg ryggen hennes. Og nå var vekslingsfeltet farlig nært. Og jeg var så ivrig på å ta henne igjen at jeg nesten ikke greide å gi fra meg pinnen. Jeg stormet inn i vekslingsfeltet og det virket ikke som jeg hadde tenkt å stoppe med det første.... så jeg holder nesten på å ødelegge vekslinga i min iver etter å komme først. Og ikke nok med at jeg dæljer pinnen mer eller mindre opp i kroppen på nestemann men jeg skriker også "KJØR PÅ NÅ". Herregud - kan jo nesten bli litt flau....
Etter veksling hadde jeg så vondt i halsen at det var liten tvil om at jeg hadde tatt i. Ja - det ble faktisk veldig mye hosting og harking, og det gjorde vondt langt inn i øregangene (jeg tuller ikke!). Jeg var kjempefornøyd med løpet mitt men jeg var også superspent på tiden. Jeg håpte på 2:05-2:06 men fryktet at jeg ikke hadde greid målet mitt og at jeg skulle bli skuffet.... men jeg bestemte meg der og da for at uansett hva tiden ble så skulle ikke det få lov til å ødelegge gleden jeg følte etter å ha gjennomført det som opplevdes som min beste HK etappe - EVER! Så da jeg kom hjem og fikk se at jeg hadde løpt på 2:04 - ja så var det ingen grunn til ikke å ta helt av og bli kjempehøy på meg selv.
SÅ gla ble jeg da jeg fikk se tiden min ;-)
I frykt for at jeg skal sveve helt til himmels så har Tim for sikkerhets skyld tjora meg fast til sofaen med tau.... men det er helt greit så lenge godteskåla står like ved! Det er jo tross alt lørdag! :-)

MEN: nå vil jeg selvsagt høre hvordan det gikk med deg i stafetten i dag - fortell!! :-)

7 kommentarer:

  1. Ååå, så gøy når alt klaffer! ikke minst når man gruer seg såpass til noe, også viser det seg at det var ingenting å tenke på. Nervene hører jo med uansett, men det er digg å vinne over dem til slutt :) Det du skriver rimer godt med at du så ekstremt fokusert ut rundt svingen og opp bakken ;) Grattis!

    Jeg er livredd for konseptet veksling(!) men må si jeg fikk lyst til å løpe stafett neste år, altså!

    SvarSlett
    Svar
    1. Du har helt rett i at de fleste bekymringer blir det sjeldent og aldri noe av - derfor var jeg veldig klar på at det var like godt å bare la bekymringene komme, feie dem vekk, og være ferdig med dem før løpet. Og gjennom etappen hadde jeg absolutt ingen tanke for noe som kunne gå galt og heller ikke noen negative tanker, kun ett fokus: å løpe det forteste jeg kunne! Så i år greide jeg å holde 110% fokus - det er jeg veldig godt fornøyd med!

      Og var det du som ropte heia Silja sånn cirka rett etter svingen?? Jeg var så fokusert (som du så) at jeg ikke så noen!!!! Men jeg mener det var tre som heia på meg (kirsten i svingen, du(?) rett etter svingen, og tim på toppen av bakken) - men jeg så ingen av dere, hehe, FULL fokus på å holde ÅS IL ryggen ;-)

      Slett
    2. Det var meg, ja! Er sånn det skal være, skikkelig tunnelsyn :D

      Slett
  2. DU er BAAAARE hæææærlig:-) gratulerer med vel løpt!!!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk takk - ja det var skikkelig moro i år ;-))))

      Slett
  3. Hei Silja, for en digg opplevelse! Og så deilig å slippe å være nervøs før start. Det hørtes utrolig gøy ut! Selv hadde jeg en formidabelt ræva tur opp lille Besserud. Jeg var hanket inn i siste lite for et bedriftslag, jeg var dårlig forberedt og ble akutt kjempenervøs rett før start, gelé i beina og tung i hodet. Da jeg fikk pinnen, havnet jeg i et slags vakuum uten noen andre løpere rundt meg, så jeg hadde ingen rygger å henge meg på og fant ingen naturlig marsjfart. Følte meg som en blanding av hjulvisp og sementblokk. Var knusktørr i kjeften og peste som en brisling på land allerede før jeg kom inn i bakken. Psyket meg selv ned så godt jeg kunne helt til jeg var midtveis i bakken, da ble jeg passert av tre andre løpere og bestemte meg heldigvis for å skjerpe meg litt. Jeg hengte meg på dem, og de siste 500-600 meterne gikk derfor langt bedre. Fikk til og med inn en ordentlig spurt. Men alt i alt var det en dum dag i bakken. Prøver igjen neste år!

    SvarSlett
    Svar
    1. Du aner ikke hvor godt jeg kjenner meg i igjen i beskrivelsen din!!!! Det er vel cirka akkurat sånn jeg har følt om HK stafetten i alle år. Særlig dette med å havne i et vakum... i år fikk jeg gavepakken fra Gud ved at jeg hadde en rygg - og det er ingen tvil om at det gjorde susen!!! Det er helt innlysende for meg at det var oppskriften på suksess ;-) NESTE år.... da blir det suksess skal du se!

      Slett