søndag 19. april 2015

Sesongstart - ny PB på 5Km i Fredrikstadløpet

Når det kommer til 5Km så har jeg bare en kommentar: jeg er en feig-fis! :-) 
Dagen før løpet - Landsmøte i KONDIS - Oddny, Anita, Silja, Tone Yvonne - #kondisjentene
Vi kan snakke mer om dette "feig-fis syndromet" en annen gang. I dag var jeg nemlig offensiv og alt annet en feig-fis.... eller i alle fall bare litt feig-fis ;-) 

Jeg er ikke  opptatt av å få skryt, det er ikke viktig for meg. Derimot er jeg veldig opptatt av konstruktive tilbakemeldinger som bidrar til at jeg hele tiden kan bli bedre. Dette gjelder på alle arenaer i livet mitt. Derfor er det slik at selv om jeg er veldig godt fornøyd så ser jeg alltid etter "hva kan jeg forbedre?". Hvis man drar denne "hva kan jeg forbedre" for langt så ender man med å alltid være misfornøyd og man greier aldri å glede seg over noe man foretar seg her i livet. Og det er ikke bra. Men jeg er ikke der! Jeg evner nemlig å være raus med meg selv, jeg evner å være fornøyd og tilfreds, samtidig som jeg altså kan se etter ting som jeg kan gjøre bedre. Det ene utelukker ikke det andre - man må bare balansere det - det er nå min mening.
Smiler alltid på vei ut fra start
SÅ for orden skyld: i dag er jeg kjempefornøyd med egen innsats men samtidig ser jeg at jeg kan bli enda flinkere! Hvilket jo er bare bra for tenk om jeg ikke så muligheten til å kunne bli bedre?? Tenk om jeg ikke så dette potensialet til å kunne strekke meg enda litt lengre?? Det hadde vært stusselig det, ikke sant?

I dag var jeg altså ikke en feig-fis. I dag var jeg offensiv og tøffere enn jeg pleier å være når jeg løper 5Km gateløp. På den annen side, når jeg analyserer løpet i etterkant, ja så ser jeg at kunne jeg vært enda tøffere. Til tross for at jeg var offensiv så var jeg altså litt feig også.... la meg forklare dette ved å beskrive hvordan løpet utartet seg.
 
Dagens løp
Jeg åpna på 4:17: "Uæææhæhhhhh - alarm, alarm, det var fort" tenkte jeg og beordret meg selv til å roe ned. Kanskje en fornuftig avgjørelse, men helt klart en deffensiv avgjørelse! På neste tusenmeter hang jeg meg på en mannerygg (offensivt og bra gjort) og løp på 4:28 (som var litt defensivt igjen). Så jeg beordret meg selv ganske raskt til å inngå skilsmisse med Mr Nissan og tok ryggen til en annen mann som kom snikende forbi, Mr X. Atter en offensiv avgjørelse - bra! Jeg er på hugget. På den neste kilometeren løper jeg i rygg på Mr X og jeg løper forbi en dame med SK Vidar på ryggen. Jeg kjenner tvilen komme "er dette så smart da Silja? Du ser hva det står på ryggen hennes? Hun må jo være en mye bedre løper enn deg, så er du helt sikker på at du skal forbi henne?". Svaret var entydig ja - og jeg foretar atter en offensiv avgjørelse - bra! Kilometer nummer 3 var unnagjort på 4:23 - fornøyd! Så kommer vi til der løypa går i en liten sløyfe og jeg løper forbi en dame - som umiddelbart svarer med å løpe forbi meg igjen - hvorpå jeg gir henne gleden i noen få små meter før jeg sklir sakte men sikkert forbi og ser henne aldri mer igjen. Og jeg noterer atter en offensiv og bra avgjørelse. Pling sier klokka og viser at kilometer nummer 4 gikk på 4:27. Og jeg regner i full fart ut at jeg ligger GODT forran skjema til 22:30 - hele 27sek kommer jeg frem til. Så, etter 4.3Km tenker jeg dermed følgende "du kan tape hele 27sek på siste kilometer og likevel løpe inn til 22:30 (og jeg vet jo at jeg ikke kommer til å tape 27sek på siste kilometer med mindre jeg stopper og tar meg en bolle....). Så, nå kan du ta neste 500m som transport - bare la beina flyte og ta det som transport før oppløpet" - DEFENSIVT! Hadde jeg sittet i panelet for Norske talenter så hadde jeg trykka på X - "ut med a". DEFENSIVT!!! What the F....? Og det er vel denne avgjørelsen jeg er grunndig indignert over - hvordan kunne jeg la tanken om 22:30 være godt nok som sluttid når jeg hadde en så bra dag? Hvordan kunne jeg si til meg selv at tangering av pers på 22:24 var bra nok på en dag hvor jeg virkelig hadde mulighet til å gi det lille ekstra??

"Du persa jo og dessuten er det ingen skjønnhetskonkurranse" - trøstende ord fra mannen ;-)
Jo: FORDI JEG ER EN FEIG-FIS!

Jeg starta ikke langspurten der jeg skulle ha starta den - jeg hadde jo som sagt ET HELT HAV av sekunder å ta av så hvorfor ikke bare hvile enda litt lengre og heller ta en kort spurt i dag? Defensivt! Så plutselig pep klokka og jeg bråvåkna. Siste kilometer gikk på 4:22 - og jeg var IKKE i mål. Og plutselig hadde jeg ikke et hav av sekunder å ta av.... Og her kommer altså dagens lærdom: ikke stol alt for mye på GPS eller kilometermerking. Ikke tror at når klokka piper etter 5Km så er du i mål. For her er saken: klokka pep og jeg hadde altså 100m igjen. Og da begynte jeg å telle sekunder for hvert steg jeg tok, og jeg starta å spurte, og jeg tenkte at 32sek på 100m skulle holde til tangering av pers, men jeg var jaggu ikke sikker.... men det holdt! Det holdt til tiden 22:21 og pers med 3sek.

Så i hovedsak greide jeg altså å være på hugget, jeg greide å stole på at jeg disponerte kreftene riktig og at jeg hadde kontroll, og jeg løpe offensivt uten å frykte sure ben, astmaanfall, åndenød, total sprekk eller andre grusomheter.... men jeg greide det ikke helt... så det tar jeg altså med meg til neste løp og jobber videre med. Denne lille feig-fisen som satt på skuldra - han skal vekk - i neste løp ;-)
Dette er for øvrig en sluttid som jeg for 18 dager siden ikke engang hadde vurdert. Jeg hadde ikke våkna etter vitnterdvalen og jeg hadde ikke kommet i gang med de nødvendige hardøktene. For 18 dager siden anså jeg sub23 som mer enn hardt nok, men etter noen oppløftende økter siste uka så øynet jeg håp om en tid rundt 22:30.... så dagens tall må jeg si meg utrolig godt fornøyd med og så får jeg ta med meg lærdommen fra dagens løp i kampen mot feig-fis syndromet!

4 kommentarer:

  1. Grattis med ny PB! Gøy å følge med deg! Han feige fisen på skulderen som du beskriver kjenner jeg godt igjen. Lurer på om han hopper og spretter frem og tilbake på alle løpere underveis og de som lytter til han, ja der blir han. Har skrevet litt til deg tidligere, det er meg som sliter med vond hofte og som snart må legges inn pga depresjon over å ikke kunne løpe. Går nå inn i min 5 uke helt uten løping, og virker ikke som kroppen har tenkt å gi slipp på denne driten med det første. Jeg ber til løpegudene om et mirakel, men friskemeldingen lar vente på seg. Gøy er det å se andre som klarer å nå sine mål, og jeg vet jo at du også tidvis sliter med skadeavbrekk. Det gir håp og motivasjon om at det faktisk ER mulig å komme seg tilbake, og fremdeles gjøre nye gode og enda bedre personlige noteringer!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja jeg tror mange sliter med han feig-fisen :-) Heldigvis går det an å jobbe for å minimalisere hvor mye man skal høre på denne feig-fisen.... og der har jeg litt mer å gå på når det kommer til distansen 5km. På kortere og lengre distanser går det fint men på 5km må jeg nok få litt mer erfaring før jeg kan riste han helt vekk ;-)

      Håper du får hjelp med skaden din!!??? 5 uker uten løping oppleves som lenge men i et større perspektiv er det ikke mye av et langt liv.... så ikke fortvil! MEN: det er viktig at du finner ut av dette og får veiledning og hjelp til å bli frisk!!! hold meg oppdatert da! og lykke til

      Slett
  2. Du HAR tydeligvis våknet etter vinterdvalen! Gratulerer! fatter ikke hvordan du klarer å holde en slik fart. Imponerende. I mitt neste liv skal jeg bli løper - he he:)

    SvarSlett
  3. Takk :-) Ja jeg greide å våkne litt på 18dager så jeg er superfornøyd med det! Det er bare å øve mer på fart Janne så løper du like fort du også ;-)

    SvarSlett