søndag 8. mars 2015

Uuuupst – I did it AGAIN!

To intervalløkter på en uke – skikkelig gøy – men det kommer ikke til å bli en vane!
Karhu Fast på beina - det må jo bety fart!
Av de aller fleste så forbindes gjerne 1000m intervall med ord som: ”hat”; ”pain”, ”grusomt”, ”skikkelig jævlig”, ”full peising”, ”syrehelvete”.... ja, lista over skjellsord er lang! Det kan derfor unektelig oppfattes som over grensa nonchalant når jeg sier at jeg løper 1000m intervall ”i mangel på fantasi”, ”når jeg er lat” eller ”når jeg trenger variasjon”.

Hva faen er det jeg mener med dette??? Vi leker vel ikke intervaller gjør vi vel??

Jo – her’s the thing: etter at jeg innførte begrepet intensitetsstyring i treningsarbeidet så gikk jeg samtidig også over fra å løpe tradisjonelle intervaller til å løpe sammenhengende økter. Altså: i stedet for å løpe feks. 7x1000m intervalldrag med pause så begynte jeg å løpe 7Km sammenhengende uten pause. Mange velger denne formen fordi det gir konkurransespesifikk trening – i konkurranser løper man jo som kjent ikke med pauser. Jeg valgte denne treningsformen fordi det gav meg en følelse av å ha bedre intensitetsstyring. Med denne treningsformen fikk jeg derfor ikke bare konkurranse-lik trening, jeg fikk også lært veldig mye om min egen kapasitet, intensitet og disponering av krefter. Så for meg har det fungert veldig bra å løpe sammenhengende økter heller enn tradisjonelle intervaller med pause.

DERFOR blir altså tradisjonell intervalltrening med pauser kun brukt innimellom som variasjon for min del – de gangene jeg er litt lei og mangler fantasi eller føler meg litt daff og sliten. For når jeg føler at jeg mangler litt piff og motivasjon, ja så er det mentalt mye enklere for meg å løpe ”noe annet enn jeg pleier”. Altså: variasjon! Og siden jeg er vant til å løpe sammenhengende så oppleves det altså mentalt lettere å skulle løpe tilsvarende økt i intervallform med pauser. Og når det oppleves mentalt enklere så medfører det at jeg greier å dra meg selv over dørstokken på en middels (dårlig) dag. Tanken om at jeg ”bare” skal løpe 1000m og så skal jeg ha pause blir altså en gulrot for å komme meg ut hvis jeg er mentalt sliten og/eller litt lei.

Så nå da har dere fått forklaringen på min nonchalante holdning til 1000m intervaller.
Sokker fra Løpeskjørt.no
Når det er sagt så er det jo også slik at å løpe 1000m intervall gjøres med ulik intensitet og fart, og med ulik lengde på pausene. Det er ikke sånn at når man løper 1000m intervall så er det ensbetydende med ”full pinne”, ”melkesyre”, ”maks fart”, ”tut og kjør”, ”blodslit”, ”helvete” – i alle fall så er det ikke slik for min del.

Hvis jeg løper 12x1000m så er intensiteten naturlig nok lavere enn om jeg løper 7x1000m, eller om jeg løper 3x1000m. Færre drag = høyere fart = høyere intensitet = lengre pauser. Veldig enkel mattematikk. Hvilken fart du skal holde på dragene avhenger av formen – og antall drag. Her må man bare prøve seg frem om man ikke helt vet.
Slik løper for eksempel jeg intervaller:
10x1000m (p=60sek) – sone 3 (tilsvarer typisk halvmaraton-fart for min del)
6x1000m (p=75-90sek) – sone 3/4-4 (typisk ~10Km konkurransefart for min del)
4x1000m (p=2-4min) – sone 4/5-5 (typisk over-fart, VO2-maks fart for min del)
Husk at dette er tilpasse meg og min form (og min puls og laktatprofil)! Det er ikke bare å bruke ”copy-paste” funksjonen – du må bruke hue og tilpasse til deg og din form!

Så, for all del: å løpe 1000m intervall kan også for meg fortone seg som ”hat” og ”jeg gruer meg” men det er kun når jeg skal løpe skikkelig harde VO2-max intervaller at jeg gruer meg. Jeg gruer meg fordi jeg vet at jeg får hilse på Herr melkesyre. Det er altså først når intensiteten er på nivå ”all in” at jeg gruer meg. Det er først da at jeg opplever at 1000m drag er vondt og hardt. Så da er jeg helt enig i at 1000m intervaller suger!!! Big time! Greia er bare at jeg sjelden og aldri løper så harde intervaller...

Vel, vel – over til denne ukas trening. Etter å ha hatt en laber treningsuke med magerusk og litt gruff i halsen så takket jeg likevel ja da Anita spurte om jeg ville løpe intervaller (inne på Bislett) lørdag formiddag (selv om jeg altså allerede hadde hatt en slik økt tidligere i uka). For ja: 1000m intervall fortonte seg altså som ”en lett og grei økt” i mitt hode. Og da jeg i tillegg bare løp 4 drag i en fart hvor jeg burde løpt minst 5-6 drag, ja da blir det jo ekstra lett da. Det er som kjent viktig å ikke overdrive i starten – ikke sant? :-)
Hjemme alene ;-) NAM!!
Trening uke 10:
Mandag:
Tirsdag: 4x1000m drag (totalt 10.2Km)
Onsdag:
Torsdag:
Fredag: 8.2Km rolig (i1) jogg (48min)
Lørdag: 4x1000m intervall på Bislett (totalt 8.7Km)
Søndag: 14.3Km rolig (i1) langtur (1t29min)

Og nå har jeg 14 uker på rad med 40Km i uka – og det er jeg grisefornøyd med!! (og 20 uker i strekk med 40km i uka hvis jeg regner snitt/pr uke). Sukk – skrekkelig godt fornøyd altså! ;-)

10 kommentarer:

  1. Virker som du har god disiplin på treninga for tida :)
    Blir nok nye perser på deg i år.

    Er så vidt i gang med løpetreningen selv etter skigåing i vinter.
    Men det er hardt. Med stive ledd og aktiv gikt så blir det ekstra utfordrende. Men det er bedre enn å bare være i ro, selvom smertene stikker under joggeturen. Satser på bedring utover våren :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg satte meg et mål om å løpe 4mil i uka og det har noen uker krevd litt disipin men i hovedsak har det vært et greit mål å overholde. Et ben til besvær har gjort det litt problematisk men sånn totalt sett og i all hovedsak så har jeg nok handlet om å holde seg frisk - eller i alle fall frisk nok til å kunne trene. Så, så lenge man er skadefri og frisk så er over halve jobben gjort føler jeg.

      Stive ledd og gikt høres ikke bra ut men vi får satse på at varmere vær utover våren gjør susen!!

      Slett
  2. Hei :-) Jeg har ikke tenkt å utnytte dine erfaringer med løperkne og behandle deg som legen min nå, men jeg har et par spørsmål du kanskje kan svare på :-) Jeg har hatt symptomer på løperkne i begge knær i to mnd, og har ikke løpt siden, bortsett fra et par korte intervaller på mølla i 5 % stigning. Plutselig kommer smerter som lyn og særlig det venstre svikter helt (må hinke på det andre). I tillegg kan jeg ikke gå i trapper og nedoverbakker, og egentlig ikke stå lenge av gangen før jeg må sette meg ned (knærne er for svake for mine 50 kg). Jeg skal til legen i morgen, og har ikke troen på mer hvile eller betennelsesdempende medisiner. Er plagene mine like dine før du opererte? Gikk du på krykker etterpå? Jeg regner med flere mnd opptreningstid, men trening føles uansett som et luksusproblem når det gjør vondt hele tiden (løperknær gjør vel helst bare vondt når man løper?).

    Tusen takk på forhånd :-) Og takk for det du skriver og deler.

    SvarSlett
  3. "Er plagene mine like dine før du opererte?" Svar: ja!
    "Gikk du på krykker etterpå?". Svar: ja, men ikke så veldig lenge....
    "Jeg regner med flere mnd opptreningstid" Svar: jeg husker ikke hvor lang opptreningstiden var men jeg sitter med følelsen av at det ikke var så lenge. Husker at jeg startet med å veksle mellom å gå og jogge på mølle et par minutter men hvor lang tid det gikk før jeg kunne løpe sammenhengende flere kilometer husker jeg ikke... spør en ekspert om dette!! Det tok i alle fall ikke veldig lang tid før jeg kunne gå igjen!
    (løperknær gjør vel helst bare vondt når man løper?)". Svar: nei, det var umulig å gå ned trapper og jeg hadde i de verste preiodene også vondt ved vanlig gange - men det var i den akutte fasen samt også hvis jeg prøde meg på en løpetur og smerten kom tilbake - da kunne det også være vondt ved vanlig gange en tid etterpå til det roet seg litt. Men, jeg hadde altså feks. alltid vondt ved gange ned trapper så det er ikke bare vondt ved løping. Smerten jeg fikk ved løping var akutt som lyn fra klar himmel og det var invalidiserende vondt - jeg haltet etc.

    Det er alltid greit å vite med seg selv at man har prøvd det som er å prøve før man legger seg under kniven. Har du tøyd og gjort styrkeøvelser? Har du feks greid å holde deg helt i ro eller har du gjort ting som har provosert? Har du prøvd kortisonsprøyte? Alt dette er ting du må tenke over og evt få hjelp til av de som kan. Jeg ville også sjekket ut hva årsaken er til at du har fått løpekne - det kan være nyttig i forhold til senere trening. Jeg ville derfor snakket med en iddretts-spesialist i forhold til dette før jeg valgte operasjon, men, når det er sagt så er det kun en ting jeg angrer på: at jeg ventet så lenge med å operere. To måneder er ikke lang tid men ett år + (som var det jeg ventet) er derimot unødvendig lenge og absolutt ikke verd ventetiden!! Så snakk med noen som kan dette og få hjelp av de som kan! NIMI på Ullevålstadion er et sted du kan oppsøke om du bor i Oslo eller omegnen- MASSE lykke til! (ps. operasjon er ikke så skummelt som det kanskje kan høres ut som og for meg så har jeg fått tilbake muligheten til å løpe igjen - så jeg kan ikke annet en å anbefale operasjon om der ikke finnes andre løsninger.)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for svar :-) To mnd er ikke lang tid, men knærne virker provosert uavhengig om jeg går eller sitter i ro. Kortisonsprøyte er jeg skeptisk til da jeg leser om så mange det ikke fungerer på. For øyeblikket opplever jeg situasjonen akutt, og er hos foreldrene mine i en liten by på vestlandet fordi jeg trenger hjelp (er 21 år, studerer egentlig i Bergen).

      Jeg er nok mest bekymret for å bruke unødvendig tid og ressurser på tiltak som ikke virker, særlig når knesmertene og funksjonsnedsettelsen preger hele hverdagen min. Av en eller annen grunn innbiller jeg meg at idretsspesialister er mer åpne for operasjon eller hva offentlige leger er. Kanskje Bergen har spesialister på nivå med dem på NIMI. Jeg må ta ett steg av gangen, vente tålmodig på å få MR og ta fysio og spesialistklinikker etterhvert (jeg er strengt tatt avhengig av hjelp for å komme meg til og fra, og alt det nevnte ligger et godt stykke unna). Men det skal ordne seg :-)

      Lykke til videre med ditt! Kos deg med løpingen og livet ellers :-) Igjen, tusen takk for at du leser og har svart meg :-)

      Slett
    2. PS: Jeg har vært hos legen altså (i dag), og fikk henvisning til MR fra henne. Hun sa fysio virker mest aktuelt (neste forslag blir kanskje kortisonsprøyte?), men ventelista på fysio her er 6 mnd. Legen mente det kunne være betennelse i senene fremme på knærne. Og det er det nok, men føler jeg trenger mer enn den informasjonen :-) Derfor ett steg av gangen. Men ja, nå har du egentlig svart på det jeg spurte om :-)

      Slett
    3. Jeg skjønner din skepsis ang kortisonsprøyte - jeg var også skeptisk - og selv om det gav effekt i den forstand at jeg fikk dempet betennelsen, så var det bare symptombehandling og så kom smerten tilbake kort tid etterpå. Så sånn sett virket den ikke....

      Synes du har veldig fornuftig tanker i forhold til ressursbruk etc. Så jeg tror du kommer til å greie å ta de rette avgjørelsene når du vet mer sikkert hva som er feil. Lykke til ;-)

      Slett
    4. Vurderte du trykkbølgebehandling da du var skadet? :-)

      Slett
    5. det var aldri foreslått som en alternativ behandlingsform i mitt tilfelle. jeg fikk behandling med strøm, kortisonsprøyte, knallhard massasje, og jeg gjorde styrke og tøyeøvelser. det er det jeg husker av behandling som jeg fikk.

      Slett