søndag 1. februar 2015

Parløping og den barmhjertige samaritan

Se for dere at Tim og jeg løper sammen. Vi løper i et tempo som passer oss begge – la oss si at vi løper i 5-blank fart. Tim har sånn cirka 100 i puls og holder en fart som tilsvare cirka langturtempo – det går ledig og lett men over tid vil også han merke denne farten. For meg derimot tilsvarer denne farten sone 3 så jeg er dermed skjerpa og fokusert, og jeg jobber kontrollert på terskel. Med andre ord: farten passer oss begge men på grunn av veldig ulik fysisk form så medfører det at vi får ulikt utbytte av økta. For oss er det uansett ren vinn-vinn situasjon for vi får begge selskap på økta og vi får begge et fornuftig treningsutbytte av økta.
Vi løp stafett sammen! Team Bennett
Etter en slik økt som beskrevet over (eller etter en hvilken som helst økt hvor vi har løpt sammen) – ja så får jeg høre følgende: ”så snill mann du har som løper sammen med deg”. Og det er jo ment som en hyggelig kommentar men har du tenkt over hva som egentlig blir sagt?

Joda, mannen er snill, men hvorfor er han snill fordi vi løper sammen? Og hvorfor er det utelukkende han som er snill og ikke jeg, eller begge to for den saks skyld? Tro meg, jeg har hørt dette utsagnet dusinvis av ganger men jeg har til dags dato ALDRI hørt følgende: ”så snill du er Silja som løper sammen med mannen din!”. Tim har heller aldri hørt følgende: ”så snill kone du har som løper sammen med deg”. Er ikke det egentlig litt rart.... eller har du aldri reflektert over hvordan vi mennesker har en tendens til å uttrykke oss?
Før start sa Tim at vi skulle løpe sammen - da lo gutta "særlig liksom" - men vi løp sammen!
Og hvorfor er det for eksempel alltid han som løper sammen med meg, og ikke jeg som løper sammen med han, eller hvorfor er det ikke vi som løper sammen? Skulle nesten tro han var støttekontakten min.... :-)

Så – hvordan skal man egentlig tolke dette da?

Det kunne like gjerne vært følgende som ble sagt: ”så snill mann du har som gidder å løpe sammen med deg til tross for at du løper så mye dårligere enn han”. For det er jo egentlig det dette handler om: det handler om at det er et stort form-gap mellom oss. Og det handler om at den menneskelige hjerne ikke får dette til å henge helt på greip og koder informasjonen til at dette må handle om snillisme. Tim er den barmhjertige samaritan som ved å løpe mye saktere enn potensialet sitt ofrer seg for kona si. Akk ja. For hvorfor skulle en så god løper som Tim ellers gidde å løpe sammen med kona som er så mye dårligere liksom?  
Vi løp også Drammen Halvmaraton sammen.
Det mest komiske i hele historien er jo at majoriteten av treningsøktene som Tim og jeg løper samme er mine økter. Det er mine økter hvor den angivelige snille mannen inviterer seg selv med til å løpe sammen med meg. Hvor mange hadde tenkt at det var slik det hang sammen? Sånn cirka ingen? :-) 

Nuvel – snill mann eller ikke, fysiske ulikheter eller ei, ukas tips fra meg til deg er uansett: parløping! Prøv det! Du kommer garantert ikke til å angre ;-) 

8 kommentarer:

  1. Ja, akkurat slik er det! Kanskje litt ubetenksomt med slike uttalelser og vi trenger ikke å bry oss. For det er jo veldig hyggelig å kunne trene sammen!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg synes bare det er morsomt ”å plukke fra hverandre” setninger som vi mennesker tenderer til å si – setninger som glipper ut av oss uten at vi selv er klar over hva vi egentlig sier og uten at vi reflekterer over hva som ligger bak.

      Og det ligger jo helt klart noe bak denne setningen. Ubevisst så tenker vi at mannen (i dette tilfellet) er den snille fordi han løper på mine premisser. Alle vet jo at jeg ikke har evne til å følge han hvis han skal løpe fort og da er det lett at man ubevisst drar en slags konklusjon om at mannen da tilpasser seg når han løper sammen med meg. Og dette gjelder helt klart ikke bare Tim og meg – dette er et gjengs fenomen! Saken er bare at i vårt tilfelle så kan vi løpe sammen hvis vi bare velger en fart som passer begge og da betyr det altså ikke at han tilpasser seg og ”er snill”.

      Og ingen av oss er hårsår pga dette – vi bare morer oss over hva folk sier uten at de egentlig tenker - og så forsøker vi å ta lærdom av det slik at vi ikke selv sier det samme ;-)

      Slett
  2. He he! Jeg er jo en av de som har sagt at "så snill han er som løper med deg" :)
    Parløping kan jeg bare drømme om, har en som ikke akkurat gidder det. Men på cafe derimot, ja der kan vi sitte sammen - i all vår tosomhet. Vil forresten tro at du er "snill" også...altså..til tider kan gi han support - med joggeskoa på:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er jo ingen tvil om at den som er fysisk overlegen (i dette tilfellet Tim) er den som tilpasser seg. Så det er ikke rart at omverden ser på situasjonen og tolker den som at Tim ofrer seg når vi løper sammen – fordi han løper på mine premisser. Og det er ganske typisk at man da drar slutningen om at han er snill. Og selvsagt er han snill – de gangene jeg spør om han vil løpe sammen med meg i mitt tempo så er han snill! Greia er som sagt bare at han ofte inviterer seg med på mine økter – økter hvor jeg setter farten ut fra mine evner – og da tilpasser vi økten ut fra min plan og slik at vi begge får godt treningsutbytte av økta. Og da er ikke han barmhjertig samaritan altså – men likevel får han altså høre ”så snill du er”. Og da må vi bare le litt. For oss er det snakk om kvalitetstid – tid sammen. Og det er snakk om at begge har utbytte av hverandre på økta.

      Og hvis du har en mann som ikke gidder så synes jeg du skal stramme han opp litt altså ;-)

      Slett
  3. Fysisk overlegen faktisk ! haha! Men det viktigste for meg - er at vi kan trene litt sammen. Jeg bruker såpass mye tid på trening, så da er Bislett glimrende til trening sammen :). Det er vel også slik at jeg utnytter Silja litt da....For å løpe med henne gir meg en progresjon som er strålende. ......Så bare barmhjertig er jeg ikke !!! Men viktigst er å gjøre noe sammen !

    SvarSlett
    Svar
    1. ....and then the dude left a comment ;-) Så slik er det altså: du utnytter meg og jeg er den barmhjertige samaritan, haha ;-) Det viktigste er å gjøre noe sammen og får å få til det så må man finne et nivå som passer begge - så enkelt er det!

      Slett
  4. Jeg tror dette har med kjønn, og ikke fysisk form, å gjøre. Da jeg løp med mine ekser var det alltid de som løp sammen med meg, selv om de åpenbart var i dårligere form. De var slike som aldri løp. Det virker som vi alle ubevisst tenker at Mannen i Forholdet er sterkest/raskest, uansett om erfaring viser noe annet, og at det er de som har med seg dama.

    Kanskje dette er noe av den samme ubevisste tenkningen som gjør at menn automatisk er den som kjører bilen, når familien kjører sammen. Hvis jeg ser en mann som sitter i passasjersetet mens dama kjører, tenker jeg straks at mannen er tatt i fartskontroll, for promillekjøring eller noe, og derfor ikke _kan_ kjøre. Selvsagt tenker jeg ikke det samme om det er mannen som kjører.

    SvarSlett
    Svar
    1. Enig :-) Det ligger nok en hel del i underbevistheta til folk ang. kjønn og rollemønster ja.... helt enig!

      Slett