mandag 3. november 2014

3-Sjøersløpet

”Det spontane er ofte det beste” pleier jeg å si! Slik var det også denne gangen  J  
For en uke siden:
Han bare: ”Jeg stikker til Stavanger til helga og løper 3-Sjøersløpet!”.
Jeg bare: ”Kuuuult. Da inviterer jeg jentene på middag og hjemme-alene-fest på lørdag. Perfekt”.

Det var bare det at ingen av jentene kunne komme på så kort varsel, og jeg hadde ingen plan B..... damn!

To dager senere:
Han bare: ”HEY – du må snart bestemme deg for om du skal være med til Stavanger”.
Jeg bare: ”Hæ? Skal jeg være med til Stavanger nå plutselig? Jeg trodde ikke det var et alternativ??”
Han bare: ”Du kan jo bli med da!!?”.
Jeg bare: ”Ja kanskje det....” Jeg sa klokelig ikke ett ord om at DEN tanken aldri hadde slått meg – at jeg kunne være med liksom – men isteden for sa jeg følgende: ”men da kan jeg jo jogge gjennom løypa om ikke annet – når jeg først er der mener jeg. Jeg trenger ikke løpe selve løpet – det er ikke nødvendig, men jeg kan løpe rolig langtur i løypa.”

To dager senere:
Han bare: ”Nå har jeg fiksa startnummer til deg også”.
Jeg bare: ”WHAT? Fiksa startnummer!?
Han bare: ”ja, så kan du løpe du også”.
Jeg bare: Ja vel da – da får jeg vel bare bli med da”.
Han bare: ”Jeg meldte deg på i pulje 1:55-2:00”.
Jeg bare: ”Det høres fint ut”!

Så slik gikk det altså til at jeg løp 3-Sjøersløpet i Stavanger denne helga!

Forutsetninger
Jeg har, etter skaden i sommer, ikke løpt langturer. Jeg følte derfor at det var litt hasardiøst å skulle løpe 21Km sånn helt plutselig – ikke fordi jeg ikke trodde jeg skulle greie å gjennomføre men fordi jeg var usikker på om det var smart i forhold til leggen. Nå (endelig!) er jeg nemlig på god vei til å bli kvitt smerten i leggen hvorpå jeg sist helg derfor dristet meg til å løpe min første langtur (14Km) på seks måneder. Tanken var å gi leggen gradvis tilvenning med gradvis økning av distansen. Hvor dumt ville det da ikke være om jeg nå tok et kvantesprang i distanse som resulterte i et tilbakefall? Jeg var altså derfor litt skeptisk!

Til tross for manglende mengdetrening så stilte jeg til start med ganske godt mot, litt små-nervøs for den leggen, men dermed også med veldig lave skuldre: jeg skulle jo bare fullføre ut fra dagsform – hvis leggen holdt vel og merke, no stress liksom.  
Veldig klar for halvmaraton - eller ikke? ;-)
Selve løpet
Jeg følte at 1:55-2:00 var en grei målsetning og så fikk jeg heller justere ut fra dagsform. Jeg var derfor litt bange da jeg tiltross for bedre viten, og på mystisk vis, likevel havnet fire meter bak 1:50-ballongen. Hallo – hva gjør jeg her? Dette er feil ballong Silja! Jeg forsøkte å skvise meg lengre bak i startfeltet men det var jo like umulig som å reise seg opp i en hengekøye. ”Dette er risikabelt Silja – nå må du ikke fly ut som en tulling – nå blir det viktigere enn noen gang at du greier å holde igjen i starten” sa jeg til meg selv. Jeg så meg om etter muligheter til å komme lengre bak i startfeltet, men så overhørte jeg følgende samtale: ”Hvor fort skal du løpe i år?” ”Nei, det blir vel som i fjor, 1:57”. Og da senka jeg skuldrene. Stavanger er mao ikke mer annerledes enn alle andre byer – folk stiller seg opp etter eget forgodtbefinnende J  

Så var det dette været da. Det var jo dritkaldt før start og jeg hadde derfor langermet supertrøye og for sikkerhetsskyld også en vest…. noe som resulterte i at det ble dritvarmt fra første meter! Som om jeg ikke burde ha nok erfaring til å vite dette nå?? Hallo igjen liksom! ”Nei, nei, nei, nå er jeg fucked – big time” var dermed det eneste jeg tenkte det første kvarteret mens svetten silte. Jeg vurderte å kaste av meg vesten men hodet mitt forsatte å kverne: ”er du helt sikker? Det blåste ganske bra og det regner….” så jeg greide liksom ikke å bestemme meg og endte derfor med å beholde vesten på. Det resulterte i at det noen steder ble veldig varmt mens andre steder føltes akkurat passe – så totalt sett ble det nok ganske riktig.

Løypa går på grusvei – ganske smal turvei. Så jeg løp i kø første mila. Og det var klin umulig å løpe forbi første ~3Km. Fra 5Km begynte jeg å kunne sige forbi folk men det var fortsatt ikke helt uproblematisk må sies. Hvis du tar en titt på dama i midten på bildet under (hun med rød lue) så ser dere hva jeg snakker om: man måtte bare forsøke å åle seg forbi som best man kunne.
Ikke lett å løpe forbi her (FOTO: lånt fra 3-sjøersløpet)
Fra ~10Km var det blitt såpass stort strekk i feltet at derfra og inn var det derimot helt uproblematisk å løpe forbi. Så selv om jeg følte at første mila i all hovedsak gikk med til å ”passe på å ikke løpe i beina på de foran” så var det første 3-5Km som var selve flaskehalsen – det var her jeg følte at jeg sto bom fast i feltet. Jeg lot meg ikke frustrere av dette for jeg hadde det ikke travelt (dette var tross alt en test/treningsøkt for min del) og det var dessuten unektelig veldig deilig å løpe med bremsen på!
Løypeprofil - kneikete
Første halvdel er lettløpt og mila ble passert på 52:10. Det føltes veldig lett og jeg løp uanstrengt. De små kneikene ble spist, en for en, og jeg fokuserte på å spare – spare krefter til siste halvdel og til siste 5km. For jeg visste at siste halvdel ville bli netto motbakke og enda litt mer kneikete enn første halvdel. Etter 16Km begynte moroa: en hel kilometer med slak motbakke. Da var det ”thank you and good bye” for min del. Hadde jeg hatt et tidsmål og hadde jeg skullet presse meg til det ytterste så var det fra 16Km jeg skulle begynt å jobbe. Jeg valgte derimot å bare suse med – fordi jeg kunne – fordi jeg ikke hadde ambisjoner om annet enn å gjennomføre ut fra dagsform. Jeg hadde løpt forbi veldig mange på min vei men nå var det merkbart at det var jeg som ble forbiløpt. Passering 18Km og jeg kom i konflikt med min egen ryggmargsrefleks som skrek: ”nå må du skru opp farten Silja, gi jernet. Hørte du hvordan hun som passerte deg peste? Sånn skal det låte Silja – du skal PESE!!!! Du har ett gir til, bruk det!”. Men nei, jeg var ute på treningstur og jeg skulle for en gang skyld IKKE hvese og gispe etter luft siste 2km for deretter å ligge klint i asfalten etter målgang. Så hva gjorde jeg? Jo, jeg ba ryggmargen pent om å holde kjeft, stoppa på drikkestasjonen og tok en cola før jeg tøfla siste strekket inn  J  
Drukna katt :-)
Helt på tampen av løpet hører jeg plutselig noen som skriker ”HEIA SILJA”. Det var Kristine. Jeg så henne ikke men jeg fikk slengt opp en arm i alle fall. Det var moro – takk Kristine!  J  
Så var det lapskaus og mer cola
Løypa var ikke akkurat flat og grus er ikke like raskt underlag som asfalt, men, jeg likte løypa og arrangementet veldig godt: terningkast 6!  J  

”Du så jo ikke akkurat veldig sliten ut” var Tim’s kommentar da jeg kom i mål. Jo da, jeg var sliten, jeg var bare ikke utslitt! Og skal jeg være helt ærlig så var det unektelig veldig deilig å løpe halvmaraton uten å være helt grisesliten underveis og etterpå. Så det var unektelig veldig gøy å løpe og best av alt: jeg hadde null (NULL!!!) smerte i leggen underveis; halleluja! Puster lettet ut. Løping handler mye om erfaring. Dette var mitt tredje halvmaraton og jeg er dermed en erfaring rikere – det kommer godt med!

Tiden ble 1:53:xx (husker ikke sekundene) for de som måtte bry seg om det ;-)

9 kommentarer:

  1. Si meg en ting: er det noe du IKKE klarer..? du kan hoppe inn på kort varsel og prestere! Impressed!
    Ellers må jeg nok en gang nevne at du skriver morsomt, og det er en fornøyelse å lese dine hverdagsglimt! Bra jobbet (igjen!) Vurderer du forresten Wings For Life i mai?

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk ;-) Og svaret er: "nei, jeg har aldri vurdert wings of life i mai".... :-) Men hvem vet hva jeg finner på å kaste meg med på i siste lita!

      Slett
  2. Dette er akkurat sånn jeg liker det, Silja. Ta ting litt sånn på sparket. Så får det være som det er med null forberedelser. Det er ofte da, og jeg snakker av egen erfaring, at en får de aller artigste opplevelsene, de en husker best :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja - jeg tenker at noen ganger kan man forberede seg og trene mot et mål mens andre ganger kan man delta uten forberedelse hvis man har lysst! Det gjelder bare å justere ut fra form og forhold, og for min del så skammer jeg meg ikke over å stå på en liste med en tid som er X-min svaker enn hva den kunne vært om jeg var godt forberedt. Jeg deltar jo fordi jeg liker å løpe og jeg liker å løpe uansett hvilken form jeg er i.... så sånn er det ;-) Og det er unektelig veldig deilig å bare være med og løpe sitt eget løpt helt uavhengig av klokka!

      Slett
  3. Ahaa, så da var det ikke så rart allikevel da, at jeg ikke kunne huske å ha hørt noe om at du/dere skulle delta i 3søers-løpet... ;)

    Huff, ja jeg husker godt det (den éne gangen) da jeg også var med i samme løp, at det var veldig mye trengsel i starten. Litt kjedelig for de som kanskje har planer om en god tid i løpet, og så må de løpe sikksakk for å komme frem fort nok, hehe...

    Men så flink du er! Som løp en halvmaraton, dét er jo tross alt ganske langt! Syns JEG ihvertfall ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Heldigvis har de flyttet starten fra den gang. Nå er det hakket bedre, løpet begynner nemlig ved Siddishallen

      Slett
    2. Takk Guro ;-) Mener å huske at jeg leste at du løp dette løpet for noen år siden.... Jeg synes også 21km er LANGT altså ;-)

      Slett
  4. For det første må jeg jo bare si at det var fantastisk gøy at både du og Tim løp 3sjøers:) At dere i tillegg har hatt gode løpsopplevelser er jo ennå bedre!
    Dette løpet er min desiderte favorit. Godt organisert, glade løpere, levende og engasjerte tilskuere(som er vant til regn) og ikke minst fantastiske løpskulisser. Årets høydepunkt var jo å få heia litt på deg;) Neste år får vi satse på å treffes litt nærmere og da stiller jeg også med startnummer!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk igjen for heiing! Tim kommenterte også at det var moro at så mange sto ute i løypa og heia - særlig tatt i betraktning været! Neste år ses vi nok igjen - og da løper du også! :-)

      Slett