søndag 19. oktober 2014

Hytteplanmila anno 2014

Jeg hadde som mål å perse på Hytteplanmila i år – men tallene i treningsdagboka talte for seg: jeg var ikke i rute med formen! Så jeg så ikke noe poeng i å forsøke en gang – jeg anså det som ren idioti å begi meg ut i et forsøk på pers når formen ikke tilsa at det var realistisk. Å lure meg selv til å tro på julenissen er jeg nemlig blitt for gammel til!
Rett og slett litt for lite trening!
Basert på treningsdata, erfaring, kjennskap til løypa, og slikt, så anså jeg 45:00 som mulig – på en god dag – og da ville jeg ikke få noe gratis! For bedre form en dette er jeg pr dags dato ikke – men det var helt frem til onsdag denne uka – da fikk jeg nemlig sår hals....

Jeg hadde ikke annet valg enn å droppe trening frem til i går mens jeg tyllet i meg heksepulver i håp om at det skulle skje mirakler (særlig liksom).
Heksepulver i pose!
Så tatt i betraktning at halsen var sår så landet jeg på følgende: et sted mellom 45-46min kunne fortsatt være oppnåelig, men jeg måtte altså pent vente til jeg fikk kjent på formen under oppvarminga før jeg kunne anslå noe mer konkret. For spørsmålet var om halsen ville tette seg fullstendig når jeg begynte å løpe eller ikke... det ville viser seg på oppvarminga.

På Hole var det lett duskregn og fin temperatur før start. Fuktig vær er ikke optimalt når man har luftveisproblemer men det er tross alt bedre for meg enn kuldegrader. Jeg jogga rolig oppvarming sammen med Anna og konstaterte at det var trangt å puste men jeg var likevel optimistisk, det kom da noe luft ned i lungene mine. Det som derimot var litt bekymringsverdig var pulsen, for den var skyhøy (helt opp i sone 4!!) – great – just great. Pulsen fortalte meg altså at kroppen ikke er helt i vater – noe jeg jo var fullstendig klar over. Samtidig følte jeg meg ikke dausjuk – så jeg sa som sant var ”jeg tror jeg skal være grisefornøyd om jeg greier 45:30 i dag”.
Se - jeg lider - men steget er forbløffende bra til å være etter 8Km... hem ;-)

Så dermed er jeg altså grisefornøyd – for jeg løp inn til 45:32min.
Neste år rykker jeg opp til 40-klassen - iiikkkk
Selve løpet
Det var vondt hele veien og jeg hadde ikke noe å gå på. De få gangene undervei hvor jeg forsøkte å sette opp farten og dra på litt så måtte jeg bare innse at det ville ikke luftveiene være med på – da blokkerte det seg. Så jeg måtte bare finne ”knekkpunktet” og holde meg så tett oppunder dette punktet som mulig. Beina var lette og fine så det var absolutt ikke der begrensningen lå. Og jeg har seriøst aldri (ALDRI!) vært så sliten etter et 10Km løp før – aldri!!! Persen i fjor var en lek i forhold! Jeg hang på gjerdet etter målgang i minst 3min før Tim kom i mål og fikk tatt hånd om meg. Jeg var helt sluttkjørt!! Bildene fra pulsbakken taler for seg.... OMG :-)
Sluttkjørt!
Jeg var rett og slett helt i ørska men så møtte vi disse jentene og festen var dermed i gang! Bolle og muffinsfesten :-) Og alt det vonde var (nesten) glemt!
Marit var også der - bak kamera ;-)
Muffins og bolle-party
Tiden ble altså ~30sek svakere enn hva jeg selv trodde jeg kunne maksimalt klare på en god dag ut fra egen bedømmelse av fysisk kapasitet (basert på treningsdata og erfaring), men, ikke mer enn 2sek svakere enn hva jeg anslo før start da jeg tok i betraktning dagsformen og satte 45:30 som det raskest tenkelige i går. Så da kan jeg ikke være annet enn grisefornøyd! Amen ;-)

Og dermed konkluderer meg med at i år var jeg ikke i bedre form enn 45:32 under Hytteplanmila – og det er helt greit! Jeg var ikke bedre :-)
For spesielt interesserte
I går var jeg på nippet til å stå av etter ~7.5km. Da ropte nemlig min kjære til meg (han hadde måttet kaste inn håndkle grunnet skade). Jeg reagerte spontant med å bremse opp – jeg ble plutselig fryktelig usikker og tusen tanker fløy gjennom hodet mitt de neste 20sekundene før jeg fikk tatt meg sammen igjen: ”han har brutt – hva gjør jeg nå? Hadde det ikke vært deilig og romantisk å bare rusle sammen til mål? Skal jeg ikke bare like godt bryte? Det hadde vært deilig å bare rusle til mål... ikke sant?? Jo! Men jeg pleier jo ikke å bryte – jeg greier jo fint å løpe til mål – eller gjør jeg ikke det?? Hvor vondt er det egentlig?”. Og sånn fortsatte det – tankene fløy gjennom hodet i ekspressfart. Fristelsen ble så stor et lite øyeblikk der at Tim la merke til det han også og kommenterte det i etterkant av løpet – han hadde sett hvordan jeg begynte å tvile, at jeg ble usikker og at jeg bremsa opp. Ikke bra – men jeg lærte noe!

Jeg lærte hvor utrolig sårbar man er når man ikke er helt 100% i form – jeg lærte hvor skremmende lite som skal til før man kan la seg vippe fullstendig av pinnen. Et lite tilrop fra min kjære som jeg normalt sett ville blitt gira av ble i går en kilde til medlidenhet og jeg mister fokus og jeg begynner å ”rote det til oppe i topplokket”. Min største frykt før start var at jeg skulle gi etter for selvmedlidenheten – at jeg ikke skulle orke å ha det vondt og bare jogge til mål – men jeg hadde aldri trodd at noe skulle lede til tanken om å bryte. Og jeg hadde garantert aldri kommet på denne tanken om å bryte i går (selv om det var vondt hele veien) om det ikke var for at det var Tim som sto der. Det vet jeg! For jeg tenkte aldri tanken verken før eller etter at jeg løp forbi han. Det er nemlig en kjensgjerning at våre nærmeste kan være ”våre verste fiender” under konkurranser når vi er sårbare og hvor psyken er helt avgjørende – våre nærmeste rører nemlig med følelsene våre på en helt annen måte enn personer vi har et mer nøytralt forhold til. Så dette viser bare hvor svak man kan bli i psyken når man ikke er helt i form – så det var en grei erfaring å ta med seg! 

25 kommentarer:

  1. Så sant så sant. Det du skriver om følelser og de nærmeste har jeg også følt på noen ganger i konkurranser. Både positivt og negativt.
    Men igjen gratulerer med en bra tid til tross for sykdom :) Og pulsbakken både kjennes og ser så grei ut når man driver og varmer opp, men den er langt fra det når man kommer der på slutten.....
    Og sjokolade og potetgull er viktig restitusjonmat her og :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har hørt om dette med at tilstedeværelse av nære familemedlemmer kan slå ut helt feil i konkurranser - fordi de påvirker oss følelsmessig - men jeg har ikke opplevd dette tidligere - i alle fall ikke så sterkt og på samme måte som i går. SÅ, det var i grunn ok å oppleve det for da kan jeg forhåpentligvis ta det med meg til senere og unngå at det samme skjer igjen....vi får se ;-)

      Pulsbakken tok piffen fra meg i år, jeg fikk så vondt i magen halvveis at jeg bare gav helt opp.... det var så fælt og jeg visste ikke verken frem eller bak på noe, hehe. Kanskje ikke så rart at jeg hang på gjerdet etter målgang i flere minutter....

      Slett
  2. Jeg heier fortsatt på deg, Silja, uansett pers eller ikke. Drømmer om å delta her neste år(dobbeltbooka i år), "reklamen" din mht muffins og boller gjør at det frister enda mere.

    Vurderer å bestille flybillett til Alpene i juli. Du vet det alpeløpet du har deltatt i som går i perioden rundt 25. Juli. Hva heter fjell-landsbyen hvor løpet starter, og hvilken by flyr dere til? Line

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Line, du er snill ;-)

      Vi løp i Chamonix i slutten av juni og så løp vi i Zermatt helga etter (beg av Juli). Vi fløy til Geneve og tok buss derfra til chamonix. Så tok vi tog fra Chamonix til zermatt (det kosta litt - bare advarer deg!).

      Neste år tar vi hytteplan sammen!!

      Slett
    2. Da er billetter til Geneve i boks ila. få dager. Tydeligvis mange løp å velge blant innen et mindre geografisk område her både i juni og i juli. Forstod det og sånn at du var fornøyd med vandremulighetene her og at det var muligheter for å svømme. Må gå tilbake til innleggene dine fra i sommer. Liker at du har mange gode tips til løpekonkurranser i bloggen din! Line

      Slett
  3. Gratulerer, godt jobba og alt det der!
    (sikker på at det ikke var brostein, sko, eller kø?? -)
    Jeg like å lese om følelser og rot i hodet, siden jeg alltid bukker under for mitt eget kaos. Planen er at dere (psykisk sterke), smitter av og jeg om noen år også har tysker-kontroll. Kjenner meg godt igjen i episoden med Tim. Ifjor på OM, stod heiagjengen min på 29km - og jeg hadde allerede begynnend kramper og var dritlei. De påstår at jeg var iferd med å sette meg ned på fortauskanten for sympati, medlidenhet og løpsprat - og måtte bli pottesure for å få meg igang igjen.

    Imponerende gjetting av egen tid!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk og ja - jeg er veldig sikker på at det ikke var brostein, kø eller sko, eller snø ;-) Det er i grunn rart at vi aldri hører snakk om riktige sko eller "i dag løp jeg knallbra fordi jeg slapp kø i starten" - men det er nå så ;-)

      Det mentale må øves på det også og jeg føler ikke at jeg er på høyden der akkurat nå - men det er vel slik alle føler det på slutten av sesongen vil jeg tro....? Så jeg har ikke annet råd enn at du får øve! ;-)

      Ja og nå ser jeg også trenden: når jeg tipper så bommer jeg med to sekunder - så neste gang blir det enkelt - da tipper jeg og så plusser jeg på 2sek - da burde det bli pinlig riktig ;-)

      Slett
  4. 45:32 er jo knallbra når du ikke er helt i form! Imponert :-) Det er sånn at midt i oktober er ikke den beste tiden mtp forkjølelse og andre "høstsykdommer". Jeg begynte å kjenne det i halsen på mandag men klarte heldigvis å unngå at det ble noe mer - kan virkelig anbefale curamed-knasking og nype te :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja - jeg vet jo at det er risikabelt å konkurrere på høsten men noen ganger er man frisk og andre ganger ikke.... så får man bare justere ambisjonen ut fra forholdene!

      Slett
  5. Et år eldre, ett år klokere, men def. ikke ett år treigere. Du kommer sterkt igjen. Og tenk, hvordan skal det bli når vi blir 60 dersom vi fortsatt tenker at vi må perse hver gang. Da kommer vi uansett til å være de kuleste, sprekeste og raskeste damene i gata (men sikkert ikke på Hytteplan ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Om jeg kommer sterkere tilbake får tiden vise men jeg er i grunn veldig godt fornøyd med å løpe mila på 45:32 med beskjedne 32km i uka med løpesko.... og jeg trenger ikke løpe mila raskere enn persen min heller - jeg er i grunn godt fornøyd med den også ;-) Jeg tror heller jeg går for kuleste og sprekeste dama i gata - det kler meg bedre!

      Slett
  6. Du altså...! Egentlig så burde jeg vel være den litt voksne og ansvarlige nå, og sagt at du burde ikke ha deltatt i det løpe fra begynnelsen av, mtp. formen din. Så jeg sier det óg!
    Men hvis jeg ser bort ifra det faktumet, så var det jo en knallbra prestasjon fra din side! Good time, og bra at du klarte å overvinne psyken om ikke å bryte da du hørte Tim.

    :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk! Vel - jeg er på nippet til å være enig med deg.... det var på kanten å presse kroppen såpass når jeg ikke var/er frisk. Og ut fra hvor sliten jeg følte meg etter målgang så fortalte det meg i grunn det samme: det var på kanten! Nå er jeg ikke verre i dag skal sies (har bare fått et par munnsårblemmer) men jeg er ikke bedre heller. Bowla med guttungen i formiddag og jeg følte meg helt utslitt og svetta - så jeg må bare forsone meg med at kroppen jobber med NOE og det må den få ro til å jobbe seg ferdig med!

      Ellers er jeg også enig med deg i at det var bra levert ut fra forholdene - men det kosta virkelig altså.... :-)

      Slett
  7. Imponert over den tiden på en slik dag! Gratulerer med innsatsen som jeg leser kostet mye.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja jeg er i grunn også litt imponert over at det gikk så bra.... og det kosta, men samtidig som jeg løp maks av hva jeg orka i går så satte pusten en stopper for meg slik at jeg ikke kunne pushe - så der jeg på en normal dag hadde vært i stand til å pushe og gått i kjelleren så satte luftveien en stopper for det i går. Så jeg følte ikke at jeg gikk i kjelleren - jeg greide bare ikke - så det var bare veldig veldig vondt ;-) og jeg ble grådig sliten!!!! hvilket jeg ikke finner det minste rart etter som kroppen ikke var/er frisk.

      Slett
  8. Først og fremst; Hva? Finnes ikke julenisse?? Jeg får jo gaver hvert år....
    Oversikt er viktig og tallene taler jo for seg og så er det dagsformen, - jokeren i korthaugen.
    Jeg er jo lett å imponere år det gjelder fart, jeg drømmer fortsatt om sub 60 ;)

    Du er jo beinhard når det gjelder og du presser deg jo max selv om du ikke tror på pers. Du gjør likevel jobben, men er virkelig pers så viktig? Er løpet som opplevelse og sosial møteplass sekundært? Det ser jo aldri slik ut på bilder, alle smiler ofte på bilder etter et løp. Kan jo være mengden endofiner gjør at man ikke klarer å la være? ;-)

    Moro å lese løpsrapporten. Du skriver veldig sprudlende og er tidvis brutalt ærlig (ref. julenissen)
    Det er viktig å ha orden på regnskapet, men det er jo likevel ikke udelt negativt om tallene ikke stemmer...

    Håper du kommer i mål med forventningene dine :D Ha en riktig fin uke !!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tone Yvonne - i love you!!!! Det du skriver her er knallbra! "Er virkelig pers så viktig?" - nei - for meg er ikke pers så viktig! Men, jeg opplever at det er det for mange. Det som er viktig for meg er å yte maks uansett form og farge - for så lenge jeg gjør mitt beste så kan jeg ikke gjøre mer! Og i går gjorde jeg mitt beste og jeg var ikke bedre enn 45:32 og det skammer jeg meg ikke over! For jeg har ingen som helst grunn til å skamme meg over det! :-)

      Det kan nesten virke som at man må sette seg store og hårete mål for å virkelig vise at man har ambisjoner i livet og det kan nesten virke som at folk er av den oppfatning at de som løper mila saktere enn x-antall minutter ikke eier ambisjoner i livet. Dette mener jeg er veldig feil. Alle har vi ambisjoner og ambisjonsnivået strekker seg fra å gjennomføre mil uansett tid til å gjennomføre mila på en gitt tid. Det er like stor bragd å gjennomføre mila uansett tid!

      Og jeg er også av den oppfatning at det ene ikke utelukker det andre - selv om jeg også med denne påstanden føler at jeg er kjærringa mot strømmen i løpsmiljøet. For jeg mener at det ikke bare er de med høyest skuldre som roper ut drømmetider med klokkeklar røst som har ambisjoner - man kan ha ambisjoner og man kan klare å nå sine mål selv med lave skuldre...

      Det mener nå jeg da - men jeg vet at jeg tilhører et mindretall i såmåte og det kan noen ganger oppleves litt tungt...!

      Slett
  9. Sterkt gjennomført på en tøff dag!! Gratulerer!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk! Og grattis sjæl Janicke - godt levert! :-) Og jeg er forøvrig helt enig - det var sterkt gjennomført med tanke på formen.... huttetu hvor jeg var skutt etterpå!

      Slett
  10. Faderullan du er seig altså! Jeg har aldri deltatt i det løpet, men løypa høres tøff ut? Bra jobbet og gratulerer med vel gjennomført, Silja!

    SvarSlett
    Svar
    1. Løypa er lett i den forstand at den går for å være en av norges raskeste.... men det var tøft nok for denne kroppen i år gitt ;-)

      Slett
    2. Løypa er veldig fin. Rask, men langtfra flat. Det er både små nedoverbakker og små stigninger - selv om det ser flatt ut, og det merkes godt, det altså. Jeg digger Hytteplanmila. :o)

      Slett
  11. Du er imponerende rask, altså. Både med og uten sykdom i kroppen. Grattis! :o)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Tone ;-) jeg kan ikke klage på tiden nei! Og selv grattis med bra levert løp! ;-)

      Slett