søndag 8. juni 2014

Om å utfordre frykten!

Er du sånn som meg som alltid løper de samme rundene året rundt? Eller er du mer av typen som må løpe nye ruter hver gang fordi du trenger nye impulser? Er du vanedyr eller utforsker?
Jeg er definitivt mest vanedyr og minst utforsker. I en hektisk hverdag er det mest praktisk å løpe de samme rundene: du vet nøyaktig hva du får og hvor lang tid det kommer til å ta. Jeg velger derfor ofte de samme kjente løypene. 

Likevel, det er ikke til å legge under en stol at det kjente også er det tryggeste valget! Det nye og ukjente er nemlig ikke alltid forbundet med ”spennende og entusiastisk”. Det ukjente kan nemlig likeså gjerne fortone seg som skummelt. Så når det kommer til lange løp og nye ruter så er det nettopp slik det har fortont seg for meg: det har vært skummelt! Så i helgene, når jeg har hatt tid til å utforske, så har jeg likevel valgt å forholde meg til de kjente distansene og de kjente rutene. Fordi det er tryggest! ”Så hva er det du er redd for?” spør du sikkert nå.
Trollveggen Triathlon
Jeg har kanskje ikke et så veldig godt svar på dette men jeg tror at denne frykten er rotet et godt stykke tilbake i tid – for en gang i tiden var jeg nemlig en utforsker som fryktløst slukte mil etter mil i ukjent skogsterreng – men det var før alle skadene og kne-operasjonene. Og nå beveger vi oss altså inn i sakens indre kjerne. Før jeg pådro meg min første løpsrelaterte skade hadde jeg nemlig ingen begrensninger og ingen frykt. Jeg pusha grenser og løp ubegrenset slik hjertet lystet. Så kom skadesmellen og med den kom frykten. Frykten for aldri å skulle kunne løpe igjen og senere også frykten for å pådra meg nye skader....
Over natten slo altså pendelen fra det ene ytterpunktet av skalaen til det andre: jeg gikk altså fra å være fryktløs til å bli redd. Med skademarerittet måtte jeg se fryktløsheten min forsvinne som dugg for sola.
Etter ti år, i 2009, begynte jeg å utforske igjen – sakte men sikkert. Babysteps. Bygde stein på stein mens jeg bevarte roen og tålmodigheten. Hode og kropp måtte reprogrammeres – og slikt tar tid! Etter smellen jeg opplevde var kropp og hode nemlig blitt programmert til å reagere med røde varsellamper hver gang jeg kjente det minste tegn til smerte. Og som løper så er smerte en del av gamet; man må derfor bare lære seg å skille på hvilken smerte som betyr fare og hvilke smerte som er ufarlig. Kropp og hode måtte altså lære dette på nytt – og den eneste måten å lære på var gjennom erfaring: jeg måtte erfare alt på nytt! Og for å erfare måtte jeg utfordre meg selv – jeg måtte bevege meg ut i det ukjente. Jeg måtte tøye strikken litt og jeg måtte pushe litt på grensene.
Åpent VM i halmaraton
I starten kunne jeg freake helt ut ved den minste tegn på smerte: ”nå går det til helvete” skrek ryggmargsrefleksen min. Men gjennom å tørre å utfordre og gjennom erfaring så gav jeg altså meg selv muligheten til å oppleve det motsatte: jeg opplevde at ”nei – det gikk jo ikke til helvete – smerten i kneet forsvant og var ikke relatert til en skade”. Og jo flere slike erfaringer rikere jeg ble – jo mer bevegde pendelen seg tilbake på skalaen i retning ”fryktløs”.
Før i tiden gikk jeg bare ut og løp – fryktløs – og uten tanke for hvor lenge eller hvor langt. På langtur i skogen med min kjære i går gjorde vi det samme. Vi bare gikk ut og løp. Og etterpå gikk det opp for meg at jeg faktisk ikke lenger er redd. Jeg er ikke lenger avhengig av å bestemme meg for en kjent rute eller en gitt distanse i forkant. Jeg kan faktisk løpe bare for å løpe. Når frykten forsvant vet jeg ikke men det har tatt tid og det har skjedd gradvis. Og pendelen står vel sånn cirka midt på skalaen nå – og midt på tror jeg er akkurat passe!

Det handler altså om å tørre å utfordre frykten. Og det handler om å velge: du kan velge å være vanedyret som holder seg innenfor de trygge rammene, eller du kan velge å utfordre ved å møte det ukjente og bli en utforsker. Når jeg ser på bildene over så er jeg ikke i tvil: hadde jeg ikke valgt å utfordra frykten så hadde jeg aldri opplevd disse tingene så for meg var valget om å utfordre frykten 110% riktig for jeg vil ikke være disse opplevelsene for uten! ;-)

14 kommentarer:

  1. Inspirerende innlegg! Og fint å lese at det faktisk er mulig å utfordre frykten og komme seg videre fra det utgangspunktet man har, og moro at du har klart det :)

    Det blir jo noe litt annet enn dine skadeplager (kjedelig!), men jeg har ikke holdt på med løping så fryktelig lenge og kjenner meg veldig igjen med det vanedyr eller utforsker. Tror jeg gjerne vil være utforsker (og jeg elsker å løpe på nye steder når jeg først er der), men ofte faller tilbake på vanedyr fordi det er mindre skummelt. Jeg for eksempel veldig lyst til å bli bedre kjent i marka og blåstiene, men så kommer tankene snikende nesten hver gang om at å nei, hva om jeg løper meg bort, havner på villspor og store omveier eller sliter meg helt ut og mister lysten. Da blir det lett å velge en kjent rute.

    Nå har jeg meldt meg på to terrengløp til høsten for å pushe meg selv litt, og disse ordene dine kom veldig beleilig, takk for at du deler. :) Tror jammen jeg skal prøve å utfordre den hersens frykten og bare hoppe i det, for så lenge man bruker hodet så har man vel EGENTLIG ikke så mye å tape på å prøve.

    (hei! har lest bloggen din en stund men er dårlig på å kommentere, synes du skriver morsomt om løping og annet, så vet du det!)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for gode ord Ida! Jeg kjenner godt igjen dette som du skriver "hva om jeg løper meg bort, havner på villspor og store omveier eller sliter meg helt ut og mister lysten". Jeg har de samme tankene og det var det som slo meg da jeg løp på sti med Tim på lørdag: jeg var ikke redd for å bli sliten! Og jeg tror dette også handler mye om følelsen av å ha god fysikk igjen men også følelsen av å være mentalt sterk(ere) igjen når det kommer til å takle utfordringer og skumle/ukjente situasjoner. Nå vet jeg at jeg på en vanlig dag kan løpe to timer uten å bli dødsliten og slikt gjør noe positivt med hodet. Og kanskje fordi jeg er i bedre fysisk form så ville jeg også taklet "å bli sliten" eller "å rote meg bort" på en bedre måte? Disse tankene er i alle fall ikke like skumle nå og de setter i alle fall ikke en stopper for meg på samme måte som før; og det er bra!

      Og det morsomme var at jeg for første gang i år også greide å navigere oss perfekt ut av skogen uten egentlig å ane helt hvor vi var.... alle gangene jeg har løpt i dette skogspartiet i år så har jeg rota meg bort og jeg har vært redd. Denne gangen funka det indre kompasset og jeg tror at det var fordi jeg løp avslappet - jeg var ikke redd og jeg stressa dermed ikke. Så å løpe i tospann i skogen er definitivt å anbefale hvis man er egstelig ;-)

      Jeg heier på deg og synes det høres helt toppers ut at du skal løpe terrengløp; hvilke løp har du meldt deg på? Jeg er nysgjerrig for jeg elsker terrengløp! ;-)

      Slett
    2. Ja, jeg tror mye ligger i det mentale, å bli flinkere til å tørre å utsette seg for det sånn at det blir litt mindre skummelt for hver gang, og ta med seg det positive. For det går jo som oftest bra! Samtidig er det som du sier godt å vite basert på formen og hva man har prestert tidligere at man skal klare det. Jeg vet jo egentlig at formen begynner å bli grei utenom stiene, det gjelder bare å huske det der ute og ikke stresse med fart og denslags, heller la det komme etterhvert.

      Takk! Gleder meg heldigvis mer enn jeg er nervøs. Faktisk har jeg tre løp på gang, til helga skal jeg være med på Halvbirken fordi en venninne ville ha meg med, men det tar jeg utelukkende som en test/hygge(?!)tur. Så skal jeg løpe Halvtravern, som jeg faktisk heiv meg på som et fjernt, halvt oppnåelig mål da påmeldingen åpnet, det hørtes så innmari gøy ut i fjor men jeg hadde ikke sjans til å kunne gjennomføre i løpesko da. Nå begynner det nesten å virke litt for lite utfordrende i og med at jeg har vært gjennom traseen et par ganger, men løste den situasjonen ved å spontanmelde meg på 26km på Nordmarka Ultra Challenge før helga, haha (takk, kondis.no!). DET tror jeg blir en utfordring, men forhåpentligvis tilsvarende givende :)

      Slett
    3. Så gøy! halvbirken er kjempegøy!! Jeg skulle gjerne løpt der til helgen men minstemann skal (trolig) på fotballturnering så da går ikke det. Halvtraveren er også veldig flott. Jeg har ikke vært i så god form de gangene jeg har løpt halvtraver'n (og sist gang fikk jeg vepsestikk og freaka helt ut fordi jeg er allergisk...) så jeg har ikke sååååå gode minner fra det løpet. MEN, det er et flott løp - litt hard løype synes jeg da men det kan som sagt være fordi formen ikke har vært helt super de gangene jeg har løpt. Ultra challenge blir jo bare krona på verket - supert - du er tøff altså!! ;-) Lykke til på lørdag da - håper du nyter turen og koser deg i løypa!! ;-)

      Slett
    4. Tusen takk! Det håper jeg også :D

      Slett
  2. Dette innlegget handler jo om det samme som jeg utfordrer til. Å endre på vanene.

    Dette høres ganske så kjekt ut:
    "Før i tiden gikk jeg bare ut og løp – fryktløs – og uten tanke for hvor lenge eller hvor langt."

    Innlegget her handler om å endre på vanene. Når du først skal endre, hvorfor ikke ta en måned fri for loggføring? Jeg utfordrer deg! #littMindreGollum

    Bra innlegg. Viktig å leke og utforske. Lytter man til kroppen og tar signalene så går det ikke så galt, tror jeg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Dette innlegget handler om veldig mye skal jeg si deg ;-) Og du har helt rett: det handler definitivt også om ENDRING!

      Jeg tenker at mange henger seg alt for mye opp i tid og distanse. Skal man bli olympisk mester så kan man ikke ignorere treningsdata men de færreste av oss sikter mot OL.... Dermed blir det litt tullete (synes jeg) å henge seg for mye opp i treningsdata. Jeg lover å tenke på saken Frode men jeg tror det er en større utfordring for meg å holde orden i skapet ;-)

      Slett
    2. ((: Kult om du blir med på utfordringen! #change

      Slett
  3. Det handlar nok mykje meir om endring av vaner - heilt einig.
    Det er pussig korleis me endrar oss som menneske.
    Når det gjeld løping, så er eg 50%utforsker og 50%vanedyr.
    Eg set pris på både og.

    Men hos har det snike seg inn ein slik frykt som liknar på det du beskriv her, då gjeld turar i terrenget/fjellet.
    For over 10år tilbake jobbe eg delt dag, slik at eg hadde fri frå ca kl.10 til kl.17, og gjekk lange turar med bikkja, på måfå, jada, eg hadde med kart innimellom, men stort sett så var eg fryktlaus!

    Det hadde ikkje falt meg inn at det kunne skje noko, skade meg, gå meg bort osv.
    Redningshundtrening gav meg også kompetanse og sjølvtillit på det område.

    Men så plutsleg, då eg nesten var ferdig med studiene og flytta, og eg blei dårleg psykisk og alt gjekk liksom nedover, så kom frykten for å gå i fjellet!
    Og ikkje berre der, eg var redd for å gå meg vill overalt.
    Så snart stien i "parken" blei borte, fekk eg litt panikk.
    Slik som du opplevde røde varsellampar ved det minste teikn til smerte.

    Eg fekk panikk eingong fordi stien blei borte sjølv om eg såg både vatnet, fjelltoppane og visste EIGENTLEG kor eg var hen.
    Likevel.
    Eg skjønte at det var irrasjonelt, og lite hensiktsmessig, men det skjedde mange gonger.

    Nå, dei siste par åra har eg tatt opp "kampen" mot dette, og gått meir tur.
    Eg har også kjøpt meg telt for virkeleg å utfordre å vera aleine på tur (med bikkja skjølvsagt), og kanskje gå eit par-tre dagar i terrenget der eg ikkje har vore før.

    Det er merkeleg og bekjente av meg syntest vel også at det heile var rart.
    Og fortsatt kan eg kjenne dette stikket, eit lite stikk av panikk når eg plutseleg har tatt inn feil gate når eg er i byen e.l.
    Men eg jobbar med saka, og opplevar slik som du skriv, at dess fleire erfaringar eg gjer, dess lettare blir det.

    Pussig nok så føler eg meg "sikrare" med løpesko og lett sekk i fjellet samanlikna med turutstyr.
    Så når det gjeld løping er eg nok meir utforskar enn vanedyr.
    Mens i fjellet og skogen så drar vanedyret i meg rundt på godt opptråkka stier ;)

    Spennande innlegg!


    SvarSlett
    Svar
    1. Vi snakker om frykt i sammenheng med løping/trening men det er jo de samme prinsippene som gjelder uansett arena: det handler om å oppsøke frykten, om å stå i situasjonen og om å erfare at man faktisk overlever! Og på et tidspunkt har vi opplevd at "det gikk jo bra" nok mange ganger til at vi har knekt koden og vi er kvitt frykten. Om vi frykter å gå oss vill i skogen eller frykter smerte, skade, å tape.... vi kan kvitte oss med angsten - det koster - men det går så lenge vi er villige til å ta tak i problemet. Det krever bare at man har overskudd til å tak i problemet og det hjelper også å ha gode støttespillere i tillegg!

      Slett
    2. Ja reaksjonen er jo den same, uansett kva som utløyser den.
      Eg blir berre så fasinert av at me kan endre oss på den måten (utvikle frykt) og så overvinne den igjen - ved å utsette seg for den.
      Ja, det krev overskot, og det kostar, men litt etter litt, så går det!
      Heldigvis!

      Slett
    3. Ja det er litt paradoksalt i grunn....

      Slett
  4. Dette var et både tankevekkende og inspirerende innlegg. Jeg prøver å utfordre frykten min, men om jeg greier å stå i det, avhenger av vanvittig mye. I perioder er jeg redd for ganske mye. I andre perioder er jeg tryggheten selv. Og det avspeiler seg i blant annet hvordan jeg trener. Akkurat nå er jeg ganske uredd. Jeg har tatt noen tøffe valg og hopper snart ut i store forandringer. Jeg løper med lettelse om dagen. Og regner med at store forandreinger fører til store endringer i vanene jeg har. På alle livets områder.

    (Dette hørtes kanskje litt kryptisk ut. Det har ikke skjedd noe skumlere enn at jeg har sagt opp jobben min, men for meg var det et stort og riktig skritt å ta. Selv om det var vanskelig å ta den endelige avgjørelsen.)

    SvarSlett
    Svar
    1. Å skifte jobb er mer enn skummelt nok spør du meg... ;-) Og selv om man vet at det er det riktige valget man tar så er ikke det ensbetydende med at det er et lett valg; for det behøver det slettes ikke å være! Tvi tvi - jeg heier på deg!

      Jeg tror at man kan gjøre lurt i å ta noen utfordringer om gangen - ikke gape over alt på en gang liksom. Alt til sin tid liksom.... for rører man i for mange gryter samtidig er det fare for at det kan koke over ;-)

      Slett