lørdag 10. august 2013

DNS - Oslo Tri

Jeg hadde henta startnummeret fredag ettermiddag. Jeg hadde pakka bagen ferdig fredag kveld. Og jeg hadde stilt alarmen til å ringe klokka 05:45 lørdag morgen.

Alt var klart – alt bortsett fra meg? Eller var jeg klar?

Fra torsdagens treningstri på Bogstad

Jeg hadde for lenge siden kvittet meg med kvalene rundt det faktum at jeg var påmeldt i NM og jeg følte meg kvikk, sterk og fin. Jeg vet at jeg greier olympisk distanse – for jeg har jo blant annet gjennomført olympisk distanse i Oslo Tri tidligere, i 2011, med et like tynt (eller tynnere) treningsgrunnlag enn i år. Så jeg følte meg veldig trygg og fryktet ikke distansen på noen måte. Så det var liksom ingen kjepper i hjulene.... eller lik i skapet.... eller var det en hund begravd et sted likevel?

Jeg var såpass i tvil at jeg valgte å ta en kvalitetssjekk hos M fredag kveld. M er fysioterapeut, coach, +++.

Og ikke overraskende så fant vi en hund begravd: GLEDE! Det manglet GLEDE! Jeg gledet meg til svømminga men det var også alt jeg gledet meg til. Det er utvilsomt viktig for meg at jeg har hjertet med meg når jeg deltar og uten hjertet på rette plassen så bestemte jeg meg altså for ikke å starte.

Fra torsdagens treningstri på Bogstad

Konflikten – eller de motpolene jeg følte jeg ble dratt mellom – var lysten til å delta på den ene siden og manglende glede på den andre siden. Synes du det høres komplekst og uforståelig ut? Hvordan kan man ha lyst til å delta men samtidig ikke glede seg? Vel – det er vel ingen som noen sinne har hevdet at den menneskelige hjerne, eller at idrettspsykologi for den del, er enkel, er det vel? Uansett, jeg hadde lyst til å delta men jeg hadde lyst til å delta med hele meg – med hjertet, kroppen og hodet.

For at kroppen ville greie dette var jeg som sagt aldri i tvil om. Og at hodet ville lede an så jeg greide å pushe var jeg heller aldri i tvil om. Det som bremset meg var intellektet mitt som fortalte meg at risikoen var for stor – risikoen for at betennelsen i lårene ville blusse kraftig opp i forbindelse med denne konkurransen! Og vissheten om denne risikoen la ikke et lokk over gleden: vissheten drepte gleden.

Og jeg var ikke villig til å satse alt på denne konkurransen – det var det ikke verd! Jeg hadde ikke noe å vinne og slettes ikke noe å bevise for verken meg selv eller andre – og den beste måten å bevise det på var i grunn ved å ikke starte. Så da jeg våkna lørdag morgen var jeg ikke lengre i tvil – DNS var det eneste riktige.

Jeg prøvde – det ville seg ikke – case closed!! Det er tross alt bare snakk om en konkurranse ;-)

Så sånn gikk det altså. Jeg bytta altså ut Oslo Tri med en
rolig joggetur rundt vannet i morgentimen. Og så hang jeg litt rundt sammen med Marit og en masse andre hyggelige mennesker; skravla og heia! Krysset fingre og tær for Anna og Janne, Tone og Kristin – og så ble det en veldig fin dag likevel! ;-)

19 kommentarer:

  1. Herlig.....ein må kjenne at ein har lyst med heile seg.....ellers blir det jo feil. Nice lesestoff.... Ofte så kan jo lysta og gleden komme undervegs men ein må ha den derre vetle gnisten i hjarta før start anyway......uten gnist ingen flamme. Heiing kan være vel så moro sometimes.

    SvarSlett
  2. Små-skadene denne sesongen henger nok over meg som en mørk sky og gjør at konkurranser ikke er like atraktive. Og det er jo i grunn helt greit - for denne mørke skyen, denne manglende gleden over å skulle konkurrere - har jo en intensjon. Intensjonen er jo å bremse meg slik at jeg ikke gjør noe hasardiøst på veien mot å bli frisk.... det er i alle fall min tolkning ;-) Rolige treningsøkter innenfor de trygge rammene er å foretrekke fremfor harde konkurranser hvor risikoen for at jeg plager strukturene unødig mye er svært høy. Så jeg tror jeg bare holder meg innenfor gjerdet jeg - enn så lenge ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Er ikkje verdt å ta risikoen med meir skader....next time

      Slett
  3. Ååå ja det er tøft gjort at du trekte deg Silja!

    Det høyrest verken komplekst eller uforståeleg ut for meg, men derimot velkjent. Det er merkeleg, eg har vore i denne situasjonen før, også utanom konkurransar og trening.
    Da kan det vera nyttig å rådføre seg med nokon utanfor, som kjenner ein godt (som "M" er for deg).
    Me blir jo gjerne litt blinde for oss sjølv, ser ikkje det opplagte.
    For gleden er vel viktig?
    Spesielt på trening og konkurransar, for dette er jo frivillig, dette er livet me skapar utannom jobb og plikter, dette skal gje glede!

    Så godt at du drog dit og heia og det blei ein fin dag likevel. Det er jo eit teikn på at du tok riktig beslutning.

    Eg skulle gjerne ha tatt syklinga og løpinga på Oslo Tri for deg altså!
    Har forresten seriøst tenkt at å stille i stafettlag på triatlon må jo vera morsamt, slik at ein konkurreras SAMAN med nokon, istadenfor å køyre sitt eige løp heile tida?

    Ha ei riktig god helg Silja! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det var helt klart riktig å ikke stille i dag ;-) Jeg hadde mye mer igjen for å jogge en rolig økt, være sosial og kose meg sammen med flotte folk! Og det kommer flere konkurranser. Å sortere, slik M og jeg gjorde fredag kveld, kan anbefales. Det er bare snakk om å få brikkene til å falle på rett plass så ser man hele bildet klart og tydelig.

      God helg videre til deg også Imke! Vi får ha den stafetten i bakhodet ;-)

      Slett
  4. Jeg kunne ønske jeg var litt mer som deg - i denne sammenhengen.
    jeg stilte nemlig til start uten den RETTE motivasjonen. Oslo Tri skulle være mitt "A-Race" - og jeg har håpet å treffe formtoppen her. Slang meg med på Rena Tri bare for å kjenne på en normaldistanse. Nå i ettertid ser jeg jo at Rena TROSS alt (sisteplass) ble en bra konkurranse for meg. Gode tider til MEG å være. Og det har gått slag i slag med konkurranser, og jeg følte bare en tomhet i går. Formtoppen min hadde jeg nok under Østfold Tri. Kroppen vil ikke mer - og under hele konkurransen i går SLET jeg big time - så derfor: Det er STOR sjans for en DNS på meg neste lørdag under Fredrikstad Tri. Hodet vil, men kroppen sier nei - i alle fall nå.
    Det var forresten artig å "treffe" Anna - hun syklet RASKT forbi meg etter et par mil ut i løypa. Må bare gjenta at det også var veldig hyggelig å treffe deg og slå av en prat ved startnummerhenting på fredag. :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Vel Janne - hva skal jeg si? Du har fått mange fine konkurranser denne sesongen og ut fra hva vi snakket om på fredag, og det du skriver her, så er det vel grunn til å tro at metningspunktet ditt var nådd. Og da blir det SLITSOMT å pushe kroppen gjennom et race slik du gjorde i går. Det er nå også en gang slik at man lærer ved erfaring. Nå vet du mer om hva du tåler, litt mer om hvor grensen går osv. Denne viten tar du med deg inn i vintersesongen når du skal legge treningsgrunnlaget for neste sesong og denne viten bruker du når du skal legge opp løpet frem mot hovedmålet ditt i 2014. Det er viktig å ikke gape over for mye og det er viktig å kjenne på kroppens grenser. Så ta dette med deg videre og bruk det positivt!

      Jeg kjenner at jeg må være sulten for å prestere - jeg må være på hugget, ha litt overskudd, ha tenning osv. Og denne sultfølelsen tærer vi på hver gang vi konkurrerer. Det er derfor en balanse for hvor mange konkurranser man kan gjennomføre i løpet av en sesong ute å gå lei og tom. Jeg ser for meg denne: mentalt tom <--> fysisk tom. Dette går altså begge veier. Er man tom på den ene siden så medfører det tomhet på den andr siden også. Noen sesonger kan det derfor være smart å kjøre færre konkurranser, det kan være smart å dele opp sesongen og ha en konkurransefri periode midt i osv. Dette lærer man seg.

      Nei - hvil deg litt nå og gi deg selv litt lystbetont fysisk fostring så skal du se at kroppen og sinn får hentet seg inn igjen. Om du ikke er klar neste helg: drit i det! TÅLMODIGHET ;-)

      Slett
  5. Kunne tatt deg en tur bort til oss i Gaustadveien i stedet da... Der var det lite prestasjonspress. :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Bryr meg lite om YTRE prestasjonspress - men JA jeg er helt enig - et mer avslappet løp en Det Røde huset skal man lete lenge etter ;-)

      Jeg var inne på tanken om å kaste meg med men hadde litt jobb å gjøre (som forøvrig tok så lang tid at jeg aldri rakk å stikke innom å si hei mens dere løp :-/) og valgte derfor å løpe tidlig (og heldigvis for det ellers hadde det ikke blitt noe trim i går!).

      Slett
  6. Ja ordet "Sulten" passer veldig bra her. Man må være sulten for å kunne prestere optimalt. Skal samle tankene litt og rable ned noen linjer om hvordan alt føltes i bloggen nå.
    :)

    SvarSlett
  7. Jeg har lest innlegget ditt flere ganger nå. Du er klok og uttrykker deg veldig godt. En tankevekker :-)

    SvarSlett
  8. Treningstri på Bogstad skulle jeg gjerne vært med på...er det mulig?

    Viktig å ta hensyn til både kropp og hode. Et godt valg, Silja, og det er en prestasjon i seg selv også å kjenne godt etter for deretter å gjøre noe med det. Konkurranser er ikke alt, tross alt:)

    SvarSlett
    Svar
    1. JAAAAA selvsagt er det mulig å bli med på Bogstad - neste torsdag!! Sjekk ut FB siden til Oslofjord Triathlon - BLI MED, det er kjempegøy ;-)

      Ja - det var et godt valg og ikke minst: et helt rett valg!! :-)

      Slett
  9. Hørtes ut som et klokt valg. Og ikke vanskelig å forstå de tankene. Gleden er så viktig! Og som du skrev, du visste jo at kroppen din kunne klare det.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja for meg er det viktig at jeg deltar på ting med den rette innstillingen!

      Jeg hadde veldig lyst til å delta men jeg manglet det lille ekstra - og det fant jeg ut at skyldtes frykt, frykt som var rotet i dette med skadeproblematikken denne sesongen. Jeg var rett og slett redd for at denne konkurransen kom til å sette meg kraftig tilbake rent skademessig og for meg var det altså helt klart mye viktigere å ha fokus på å få bukt med skadene enn å gjennomføre denne konkurransen. Frykten for å rippe for mye opp i skadene var altså det som sto i veien for gleden - så da valgte jeg å være fornuftig. Og så får jeg heller delta på litt kortere konkurranser som jeg vet at kroppen tåler og være fornøyd med det! :-)

      Slett
  10. Så gøy å møte deg, og tusen takk for skyssen til backyard'en! Håper vi sees snart ved et løp igjen :)

    SvarSlett
  11. Ingen konkurranse er verdt at man ikke får rørt på seg på en evighet...Og det er mye glede i en joggetur rundt vannet og å heie på andre også:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Nettopp - det var akkurat den konklusjonen jeg også landa på!! :-) Og det ble en veldig fin dag for meg selv om jeg ikke starta!!

      Slett