lørdag 1. september 2012

Halvtraver'n!


På programmet i dag sto Halvtraver'n (15km terrengløp i nordmarka).

I dag ble jeg forbiløpt og grusa av absolutt ALLE! Eller... det føltes i alle fall slik....

I dag var ”one of those days” hvor bare ingenting funket og det hele dreide seg etter hvert ene og alene om å dra seg selv til mål.

Fighterinnstillingen virket å være på ferie, hundrevis av mennesker foran meg ville gå på de flate stipartiene hvor jeg skulle løpe ned kilometertiden min, jeg ble stukket av en veps på leggen (og jeg er allergisk, men heldigvis ikke hyperallergis!) etter ca 3-4km, jeg fikk aldri fart i bena og til slutt gav jeg rett og slett bare opp! Og jeg var ikke alene om å bli stukket av veps i dag altså.....

Etter 49min gikk jeg ut av løypa og tok en ny kikk på leggen, den var j.....* vond og hoven men hva skulle jeg gjøre? Sette meg ned å grine? Vel, mens jeg nå sto der så sklei jeg like godt og satte meg relativt ufrivillig ned i en søledam skal sies..... som om ikke nok var nok allerede; jeg fikk altså i tillegg et tryn å tilføye statistikken. Herregud! ;-) Og det var vel da jeg virkelig gav opp og bestemte meg for å ”stå av”!
Drøye 2km igjen til mål og jeg har "logga av" ;-)
Jeg måtte jo løp til mål uansett da, for jeg måtte jo hjem og det var liksom ingen kaffebar i nærheten hvor jeg kunne sette meg ned med en mocca og for å telefonere etter en taxi..... ;-)

Det hjalp på humøret med en liten fanklubb ved demninga (Charlotte, Tim og lillegutt) da det gjensto drøye 2km; jeg fikk litt mer fart i bena da (men det hjalp lite på totaltiden haha).

Vel, vel, i ettertid kan jeg le noe oppgitt av meg selv; jeg har fortsatt mye å lære!! Og tiden.... den "piper" jeg en lang propell i; men den ble vel 1t33min-ich ;-)

34 kommentarer:

  1. Selv om du ikke følte at dagen var din i dag, så synes jeg allikevel du fortjener et stort Gratulerer! Du fullførte og alle som har hatt en kjip dag der ute vet hvor mange runder man må gå meg seg selv da for å komme i mål - du er rå!! klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk! Den satt, og den varma ;-)

      Slett
  2. Det viktigste er ikke å vinne, men å gjennomføre=) Og terrengløp er jo vanskeligere enn et rett-frem løp på asfalt! Jeg synes nå 1.33 er en kanontid på 15 kilometer terrngløp:)
    Løp selv halvmaraton på 2.08 i dag, det var jo ikke DEN tiden jeg ville ha! Menmen, nå er det velfortjent helg. "Generalprøven" før Oslo maraton er gjennomført og nå gjenstår bare nedtrapping og mental oppvarming...

    SvarSlett
    Svar
    1. Grattis!!! "pip" i tiden og kos deg; som du selv sa: du gjennomførte og det er viktigst! ;-)

      Slett
  3. Ja, tenk på at du faktisk fullførte. Sliten, tung og med vepsestikk. Det er dobbelt så imponerende å fullføre på sånne dager. Man blir jo litt sånn som man føler seg. Slapp av og nyt lørdagskvelden!

    SvarSlett
  4. Huff Silja, sånne dager liker vi ikke!

    Men, så setter vi enda mer pris å de dagene da kropp og ikke minst topplokk funker! (ligner litt på mitt Vassfjellet Rundt for en uke siden, så all sympati herfra!)

    SvarSlett
    Svar
    1. haha, det er vanskelig å skrive race rapport fra et løp som bare gikk helt BÆSJ uten at det blir syteinnlegg ;-) Så det var i grunn godt at du også har hatt lignende opplevelse for da fikk jeg jo den beste sympatien jeg bare kunne drømme om ;-)

      Slett
  5. Bra at du fullførte, til tross for en møkkadag med mange utfordringer! Været var i hvertfall upåklagelig.

    SvarSlett
    Svar
    1. Phø, været var helt grusomt det også ;-)

      hahahaha, neida!

      Det eneste jeg ikke liker med slike opplevelser som dette er måten jeg takler "problemene" på underveis! For etter min mening så blir jeg et sutre hue når jeg egentlig bare skal bite tenna sammen å gi alt, uansett! Jeg tenker alltid, etterpå, at jeg skulle/kunne/burde kjørt hardt uansett, tiltross for at forholdene ikke var tipp-topp. Men det er kanskje det som skiller klinten fra hveten, skiller de beste fra de ikke fullt så gode? MEN, når det er sagt: jeg har sett at også de beste kan bryte så betyr vel at også de har en grense? ;-)

      Slett
  6. Det var bare en av DE dagene ! Beklager at jeg ler..., men sansynligvis så overlevde du verre. Bedre lykke neste gang����

    SvarSlett
  7. Dette beviser vel bare tankens kraft? For hva kjente du først, de dårlige tankene eller den dårlige dagen? Man sauser seg inn i en dårlig tankespiral og så har man det gående. Jepp, been there, done that. Og så er det Murphys law, alt som kan gå galt osv.
    Nye løp, nye muligheter. De er du flink til å gripe Silja!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hva ligger i begrepet "å ikke ha dagen"? Noen ganger betyr det at kroppen ikke responderer, andre ganger betyr det at hodet ikke responderer.... noen ganger begge deler!

      Jeg skrev at det var en av de dagene hvor ingenting fungerte og i dag var det mye annet enn dårlig dagsform som ikke fungerte. Dagsformen var i grunn grei nok den nemlig.

      Jeg kom ALT for langt bak i starten og fikk dermed ikke tatt ut noe på stipartiene hvor jeg vanligvis ville plukket sekunder. Når jeg måtte gå i kø og bruker over 8min/km så tapte jeg mange minutter her! Og jeg mistet motet. Her kom også vepsestikket og siden jeg er allergisk så hovnet det fort opp og det ble veldig smertefullt å løpe med hoven legg. Jeg mistet mer mot. Så kom jeg ut på grusvei og klarte ikke sette fart i bena.... og jeg ble mer motløs. Og slik fortsatte det. Når jeg da ser hvilken vei det tidsmessig går så gidder jeg ikke kjempe mer; to-tre min i den ene eller andre retning spiller liksom ingen rolle når toget for lengst har gått og jeg allerede er mange minutter bak mine egne forventninger....

      Så det er som du sier: en negativ spiral! og det er denne jeg ikke liker, det er det jeg blir frustrert av: at jeg lar meg knekke av motgangen underveis. Jeg mener nemlig at mange (eks. Tim) takler slike ting uten å gi opp.... og når jeg gir opp sånn som i dag så skuffer jeg meg selv! Og det er det som er kjipt, at jeg skuffer meg selv pga omstendigheter underveis, omstendigheter som jeg selv mener at jeg burde taklet bedre! ;-) Men altså, skuffelsen over å ikke klare å løse oppgavene optimalt underveis er for lengst glemt nå.... og en ny lekse er lært!

      Slett
    2. Det er sånn for meg også, at skuffelsen over å ikke takle egne negative tanker er større enn skuffelsen over dårlig sluttid. Jeg gir opp for lett! Eller så er ikke verdien av å ikke gi opp stor nok, noen minutter hit eller dit liksom. Er det mangel på Ærgjerrighet?

      Slett
  8. Du kom deg til mål, Silja. Noen dager er det den største utfordringen av dem alle (selv om man ikke har noe valg). Iallfall de dagene man egentlig skulle gønne på bortover stien, egentlig skulle plukke folk på grusveiene, og egentlig skulle ta drikkestasjonene løpende. Så jeg synes du skal klappe deg selv på skuldra og tenke at du vant en seier over deg selv i går.

    Og det der med veps: det gjør så vondt! Og det blir jo sikkert ikke noe bedre av at du er allergisk! Au!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ok da ;-) Du har helt rett! Og herved sier jeg meg ferdig med sytinga!! Thanx ;-)

      Slett
  9. Ikke vær så hard mot deg selv - det er en tung løype, hvis du ble liggende og stange bak folk som gikk i oppoverbakkene skjønner jeg at du ble grinete, og så vepsestikket, da... Gir man ikke opp av sånt er man jo helt overmenneskelig, eller? ;)

    Skal du løpe Sørkedalsløpet på tirsdag? Har meldt meg på men så er det foreldremøte den kvelden - hallo liksom - spørs om jeg kommer meg unna den....

    SvarSlett
    Svar
    1. Bare for å ha alle fakta riktige: det var jeg som gikk i bakkene (dog gikk det ikke saktere med meg enn de som løp bakkene!!) og "de andre" som gikk i de lette partiene (hvor jeg freser uhemmet!). Vurderer Sørkis men må se an saken litt.... har jo et kne som ikke virker som det skal for tiden så jeg må være litt fornuftig også ;-)

      Slett
  10. Tror ikke en får legge for mye i slike dårlige opplevelser. Det kommer nye løp og nye muligheter så det gjelder å se framover!

    SvarSlett
    Svar
    1. ENIG! :-) Vi sammler ikke på dritt, vi spaserer forbi dritt og samler på de gode opplevelsene!

      Slett
  11. Ble stukket av veps, jeg også. Etter nøyaktig 3.85 km. Midt fremme på låret. Var sikker på at jeg ble skutt med luftgevær eller noe, for dæven så vondt det gjorde!

    SvarSlett
    Svar
    1. Skutt med luftgevær er passe beskrivende ;-) jeg ler!! Det var akkurat sånn det føltes ja! Etterhvert som leggen hovnet opp derimot føltes det mer som en sint ilder som satt og gnafsa ;-)

      Slett
  12. Silja, først skal eg gje deg eit kompliment:
    du er nemleg utruleg flink til å skrive morsamt og "avslappa" om denne fryktleg j**** tunge dagen!! :)

    Eg måtte faktisk le litt eg også, men la det bli til at eg ler MED deg da.

    Når eg las gjennom dine svar på nokre av kommentarane, så trur eg at du alt har funne ut om grunnen til at det gjekk så tungt: du likar ikkje måten du takla motgang på (spes når den kjem uventa?).

    Så det er jo noko konkret å jobbe med?
    Eg trur nemleg formen din er såpass bra, at du har størst potensiale i å forbedre din "indre atlet" eller kva skal eg kalle det, altså den mentale delen av treninga di.

    Er det f.x. ein viktig konkurranse for deg, så kunne du gå igjennom kva som kan skje undervegs og finne ut korleis du skal reagere på det (roleg og kontrollert f.x).
    Nokre tanketriks er også at du ikkje veit korleis andre har det: kanskje var du ikkje den einaste som blei stukken av veps - og du kunne springe vidare (indre tanke: det er berre eit veps - ingen høggorm - det skal meir til for å stoppe deg).
    Og det var kanskje fleire som ramla i gjørma??

    Når du kom for langt bak på denne stien så er det berre å ta det til etterretning og stille seg bedre opp taktisk neste gong (skriv det ned i treningsdagboka).

    Tenker også at det er viktig å finne ut for deg kor viktig ein konkurranse er:
    er det berre for moro skyld? -> for då er all motgang berre bra, det gjer deg bedre forberedd til viktigare løp.

    Er det "årets konkurranse"?
    --> Då burde du rett og slett ha gått igjennom løpet mange gonger på førehand, heime, i ro og fred, slik at du er optimalt forberedd for kva som kan skje, og reagerar kontrollert på det.

    --> Ja ops nå blei det ein kjempelang kommentar, håpar du får noko ut av denne :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Imke du oppsummerer i grunn det meste her! Og det var dette jeg tenkte mye på i går: hva når du løper en konkurranse som virkelig betyr noe, da kan jeg ikke reagere slik som dette. Og hvordan skal jeg da løse denne floka? Spørsmålet er bare om man tåler mer motgang de gangen man er mer skjerpa?? Vel, vel, det mentale betyr en del for meg som løper, det vet jeg, og det forholder jeg meg derfor til som best jeg kan. Man finner jo som regel sine måter å takle ting på ;-)

      Slett
  13. Gratulerer, Silja. Jeg synes (med helgens DNF i bagasjen) at du skal gi deg selv et stor klapp på ryggen for å gjennomføre på en dårlig dag, og lære det som bør læres. Jeg tror vi er ganske like på å takle motgang (hvis du virkelig blir så selvmedlidende og sutrende som du sier), og det er mye å hente på å planlegge litt sinnstemning underveis. Marie Veslestaul er en stor kilde til inspirasjon der, vi hjalp til som support på Norseman i år, og selv uten å ha dagen var hun blid som en lerke. Jeg prøver å adoptere det. Med vekslende hell.

    Og så er det noe med å finne ut hvilke løp som teller og hvilke som ikke gjør det. Noen ganger er det for å ha det gøy, noen ganger for å yte. Jeg har lært ett og annet triks om sesongplanlegging denne sesongen, og det kommer nok godt med til neste år, eller året etterpå.

    Dårlige opplevelser kan brukes til å trekke ut viktig lærdom, og så kan man sette en stor strek over alt annet enn det som er positivt. Vi driver jo med dette fordi at vi synes det er gøy, så da er det ingen grunn til å grave seg ned i den delen som ikke var så veldig gøy. (dette kan jeg nå si fordi jeg har tatt en langtur og løpt av meg skuffelsen fra i går :D).

    Og så synes jeg det er viktig å minne på at man aldri helt klarer å føle smerten i ettertid, man husker at det var vondt, men selv har jeg store problemer med å faktisk føle hvor ille det var. Dette er nok egentlig bra, for ellers hadde jeg nok vegret meg for å melde meg på noe som helst igjen, men det fører jo også til en litt falsk etterpåklokskap om hvor bra man egentlig kunne gjort det, for det var kanskje ikke så ille/vondt/tungt osv.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk :-) Mye bra i denne kommentaren også! Jeg pleier å ha dårlige dager, alle har det, men å gi opp underveis er likevel svært sjeldent et alternativ.... det blir som å bryte: jeg har vel til dags dato ikke brutt et løp for det er kun to gyldige grunner for å bryte 1) skade 2) sykdom. Så gårdagens "gi opp underveis" var på en måte et lite nederlag.... men det er glemt nå (flere kilo smågodt og mange potetgull-flak senere hehe) ;-)

      Om jeg blir så sippete og selvmedlidene som jeg får det til å virke spørs vel; alt er jo relativt! Jeg vet bare at den følesen jeg hadde i går var milevis unna følelsen av ståpå og innsatsvilje som jeg pleier å ha. Godt er i grunn det for i går var jo mot normalen; heldigvis ;-) Takk igjen for gode ord!!

      Slett
  14. Bra fullført med vepsestikk! Er allergisk selv og fikk to under en fotballkamp engang. Ble slapp og uvel så jeg hadde nok ikke fullført... Men så er jeg mann da og vi er vel neppe like tøffe (se bare på brytprosenten på ultraløp) :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. haha, du får sagt det ;-) Smerte er subjektivt og en svært dagsavhengig følelse...

      Har opplevd vepsestikk med varierende utfall. En gang ble det kortison og adrenalinsprøyte i baken på legevakta (not so nice), en gang var hevelsen så stor at jeg ikke kunne flekse kneet og jeg måtte bruke krykker (not so nice det heller).... mens andre ganger er reaksjonen mildere, hevelsen mindre osv. Så jeg fikk noen flashbacks i løypa på lørdag, og fryktet nok det verste.... jeg innrømmer det! Og uansett graden av reaksjon man får så er det guffent; det er nå min erfaring ;-)

      Slett
  15. Som de andre her også allerede har nevnt, så må jeg si at jeg syns du er kjempeflink som faktisk fullførte! Det er av og til dét som faktisk viser "hva du er laget av", ved å ikke gi opp de gangene du egentlig bare har lyst til å stoppe opp og legge deg rett ned på bakken. Dét står det respekt av! :)

    SvarSlett
  16. Gratulere veldig mæ væl gjænomført!!! :-)

    Eg syns du er streng med deg sjølv, Silja... Tida æ jau ikkje dårleg i det heile tatt!!!
    Eg he erfart, at det æ ein eigen "øvelse" - det å træne på å snu kjipe tankar! :-)
    (Mæn finn stor trøst i, at te og mæ dei som liver av idrett au he tunge dagar - te og mæ i viktige mesterskap... Då skulle det bare mangle, om ikkje me som æ mosjonistar, bommar litt på toppformen!!!)

    Tøft og sprekt, at du ikkje gav upp!

    SvarSlett
  17. Vepsestikk og tryning i søledam hadde nok fått meg til å lunte i mål også, som regel skal det mye mindre til før jeg faller sammen. Har psyke av gele. I Sentrumsløpet, forøvrig det eneste løpet jeg har løpt i år, pga samme svake psyke, begynte jeg å gå fordi jeg var sur pga vann, dårlig fart - og da noen knuffet til meg i en sving - var det nok.Blackout.

    Vepsestikk er MYE verre enn knuffing, så jeg synes også du er litt streng med deg selv.
    Vepseallergien stjal nok det lille ekstra.

    SvarSlett
    Svar
    1. vi kan vel være enig i det siste: at jeg er litt steng med meg selv. Jeg "forlanger" nok at jeg skal være pansret med armeringsjern uansett form og føre men så er jeg jo ikke det og da kritiserer jeg meg selv ;-) Det viktige er jo at man lærer mer om seg selv!!!

      Slett