tirsdag 31. juli 2012

Slettes ingen kaloribrems!

Jeg er en livsnyter. Punktum!
Jeg spiser sunt og usunt. Jeg spiser meg mett når jeg er sulten (hvilket jeg er ofte!). Og jeg spiser både karbo, fett og proteiner. Jeg har aldri dårlig samvittighet fordi jeg har slukt en pose godteri eller spist en is (eller tre!). Dog kan det hende jeg angrer noen få sekunder de gangene jeg har spist meg kvalm på godteri (men på dette punktet lærer jeg vist aldri for jeg går stadig i den fella). Jeg erstatter aldri et måltid med godteri, godteri kommer alltid ”i tillegg til”, aldri ”istedenfor”. Før var det lørdagsgodt. Nå er inntaket mer ”behovs” betinget til tross for at jeg anfekter at lørdagsgodt nok er den beste løsningen.... og samtidig som at jeg forsøker å begrense inntaket i ukedagene. 
Her ser dere "problemet" med Nederland; de har alt for stort utvalg av digg!
Jeg vil likevel ikke påstå at jeg fråtser heller.... 

Alkohol drikker jeg tilnærmet aldri. Knekkebrød blir jeg kun en sjelden gang mett av; derfor spiser jeg heller det groveste brødet jeg kan få tak i, evt. så baker jeg mine egne mursteinsbrød. 
Jeg baker grove rundstykker mens lillegutt påstår at han baker krokodiller!! ?? :-)
Jeg vet at mange mener at de ødelegger effekten av en treningsøkt hvis de spiser noe usunt etterpå, men jeg spiser altså både sunt og usunt etter en økt, alt etter som hva jeg føler at jeg har behov for! Det siste oppsummerer i grunn min filosofi: jeg sørger nemlig for å gi kroppen det den trenger, når den trenger det, slik at jeg orker å utføre arbeidsoppgavene..... både på jobb, hjemme og på trening; og jeg tillater meg å kose meg i tillegg.... med verdens beste samvittighet!
Sykling og triathlon tar tid og suger energi...
Dermed kan jeg uproblematisk sluke tre kokosboller som dessert etter en 47min terskeløkt midt i uka (hvor jeg ikke har svidd av mer enn ~600kcal). Jeg koser meg med mat og ”å kose seg” kan i min verden være å ligge på sofaen sent en kveld, se på OL og spise gulrot med dip (lagd med mager kesam). Å kose seg kan i min verden også være å spise en skål med cottage cheese blandet med friske bær. Å kose seg kan også være å nyte selvbakt rabarbrapai rett etter en hard løpeøkt og mens jeg tilbereder en wok (full av grønnsaker og renskåret kjøtt av storfe) i påvente av at min kjære skal komme hjem så vi kan spise middag sammen. Å kose seg er for meg å nyte det jeg spiser, sunt og usunt, uten å føle noe negativt, uten å reflekterer over at det i det hele tatt er knyttet noen som helst slags negative følelser til det å spise.
Ser nesten litt blå ut.... dessert først eller sist, alt etter som! ;-)
Å spise eller ikke spise?
Ja, det er bare å innse at det ikke lenger handler om ”to be or not to be” det handler utelukkende om ”å spise eller ikke spise”. Og de fleste jubler når vekta viser nedgang. Og det kan jeg forstå!! De fleste blir kanskje også grepet av en slags ”skrekkblanda fryd” av et slikt syn: glede ”hurra jeg har gått ned i vekt” erstattes i neste sekund med frykten ”hjelp, jeg må sørge for å fortsette å spise lite så jeg ikke går opp igjen”.

Nå vekta mi en sjelden gang viser nedgang tenker jeg ”shit jeg må sørge for å få i meg tilstrekkelig med mat så jeg er sikker på at jeg orker å prestere”! Dette er i sterk kontrast til feks. min kjære som er overlykkelig når han ser at pila på vekta peker ”den riktige” veien og som dermed også like ofte gnages av frykt. Frykt for å legge på seg, frykt for å ikke klare å holde vekten nede til neste dag, frykt for å spise på kvelden når han er sulten (les: utsulta!) i frykt for at vekten neste morgen vise +200g, frykt for at andre skal synes han spiser mye..... og alle forstår jo at all denne frykten rundt mat og det å spise egentlig bare er et uttrykk for dårlig selvfølelse, frykt for ikke å mestre både det ene og det andre, frykt for å miste..... osv osv osv.

Og selvsagt er det ikke rettferdig: ”du kan spise hva du vil uten å legge på deg et gram!”. Ja kanskje er det tilnærmet slik, kanskje ikke. Det er i alle fall ikke gøy for han som sitter i den andre enden av sofaen og føler det slik!! Som føler at jeg kan spise hva jeg vil mens han må tvinge seg selv til å legge seg sulten hver kveld i frykt for å legge på seg..... Nei det er selvsagt ikke moro å beskue at jeg spiser både sjokolade, popcorn, kveldsmat, mellommåltider, kake når vi er på besøk, en kurv jordbær om dagen fordi jeg simpelthen bare elsker jordbær..... mens han må forsake alt dette, hver dag(!), i frykt for å legge på seg!
En tallerken med ren lykke for meg; og total frykt og angst for min kjære!
Det finnes ingen bruksanvisning på livet..... men det finnes en fasit; for det er vi som er fasiten på våre egne liv! Ansvaret ligger hos oss, det er vi som bestemmer og det er opp til oss å finne balansen og lykken tiltross for at livet er blodig urettferdig i kantene!! For en ting er uansett sikkert og ubestridt: urettferdighetene vil alltid være der, det som derfor gjenstår for oss er å elske hverandre for det vi er og på tross av urettferdighetene.....

33 kommentarer:

  1. Bra innlegg, og viktig tema. Jeg har kommet til at man lever ikke forbåvtrene, man trener for å leve. Mat / kos en viktig del av det å leve et godt liv for meg, men alt med måte. Yte for å nyte. Nå som jeg er på ferie med " full pakke" tenker jeg at 11 3/4 måneders trening; da må 14 dager med litt ekstra være greit. Om buksa strammer litt ekstra den dagen jeg kommer hjem, så vet jeg at den sklir på som vanlig uka etter. Men vi er heldige vi som har fysisk aktivitet som en naturlig del av vår livsstil. Værre for de som bare nyter, og aldri yter...

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er selvsagt en sammenheng mellom inntak og forbruk. Min erfaring er at disse to reguleres i forhold til hverandre og at man må være lydhør for disse endringene uansett hvilken vei det er snakk om.... altså: går energibruken feks opp må man også justere opp energiinntaket, og omvendt. Og nå snakker jeg i forhold til de som trener og som ellers ikke har stort behov for vektreduksjon; for overvektige som ønsker å gå ned i vekt vil det nok i mange tilfeller også være nødvendig med kostholdsendringer.... Har man et bevisst forhold til dette (slik du har) så er noen utskeielser i ferien ikke noe å snakke om; det tar du ikke skade av! For det er, som du også sier, det som skjer de andre ukene i året som er viktig!! For meg er "målet" å ha en stabil trivselsvekt og bukser som passer, en kropp og et hode som fungerer på jobb, hjemme og på trening. Og det har jeg. Kanskje kunne jeg vært 2-4kg lettere men da vet jeg at jeg ikke ville vært lykkeligere.....!!

      Slett
  2. Vakkert! Så enkelt og så komplisert.
    SiljeVanilje

    SvarSlett
    Svar
    1. Jepp, så enkelt og alikevel sååååå komplisert!

      Slett
  3. Noen ganger så skulle jeg ønske at jeg var tilbake der jeg var i ungdommen. Spiste det jeg hadde lyst på, spise uten å tenke. Nå tenker jeg ganske mye. Men samtidig tror jeg det er bra, for jeg vet at jeg var på vei med å få en kropp og en livsstil som ikke er så lett å leve med. Så da får jeg heller tenke litt mer på mat, slik at jeg får en kropp og en livsstil jeg vil ha. Veldig kloke ord, Silja! Og jeg er glad dere har hverandre. Yin - Yang ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Skjønner! Det er viktig å finne "sin vei" og finne balansen der man føler at man trives. Å ha et bevist forhold til hva man spiser og hvordan man trener er bra! Jeg hadde ikke kunnet spise like mye av verken det sunne eller usunne om jeg ikke trente som jeg gjør; det er jeg jo veldig klar over!! Jeg ville verken anbefale eller velge en usunn livssil men jeg vil heller ikke leve 170% sunt hele tiden hvis jeg ikke var 170% lykkelig også ;-)

      Jeg tror du har funnet en fin balanse jeg og det skal du være fornøyd med og stolt over!! ;-)

      Slett
  4. Så herlig.......min dårlige samvittighet for inntak av sjokkis og gummi biler forsvann som dugg for sola.........

    SvarSlett
    Svar
    1. haha, spis kjære, spis til gummibilene tyter ut øra ;-)

      Slett
  5. Viktig innlegg og meget bra skrevet, Silja.

    SvarSlett
  6. Lykken er å spise eller noe slikt :)
    Silja skriver som vanlig bra ja. Og jeg som hennes kjære kan bare bekrefte at hun spiser alt fra A til Å. Mens jeg altså ser på....Og gremmes :)

    Nei - det gjør jeg ikke altså. Jeg unner Silja alt godt jeg. Og jeg unner meg selv litt også ,bare ikke på samme måte og like ofte.
    Og har heller ikke sansen for jordbær på samme måte.
    Trening - vekt - mat....er mye diskutert i vår sofa. Vi er heller ikke alltid enige, men jeg har lært mye av Silja og klarer sakte men sikkert å se litt annerledes på dette med mat jeg også. Selvom jeg gjerne vil ha litt kontroll. PÅ mange måter skulle jeg sef ha hatt det som Silja og spise alt mulig rart. Men er faktisk ikke sikker på om jeg hadde klart det uansett jeg!

    Men Silja skal gjøre som hun vil hun, det viktige er jo at hun trives med seg selv og har det bra:) jeg har mye å lære der.....

    SvarSlett
  7. Du har så mange fornuftige tanker og får sagt det på en flott måte! Måtte alle leve etter dette, da hadde de vært spart for mange bekymringer!

    SvarSlett
  8. Dette var et veldig viktig og godt skrevet innlegg. Fokuset på kropp, kosthold og trening kan gjøre meg temmelig svett mellom ørene innimellom. Det er så mye negativt og det fokuseres så mye på alt som må forsakes for å få den perfekte kroppen. Det finnes en del magasiner jeg rett og slett ikke orker å lese på grunn av dette. Selv tenker jeg som deg. Det er viktig å kose seg. Det er viktig å være i aktivitet og det er viktig at kroppen får det den trenger. I perioder spiser jeg "sunnere" enn i andre, men det er fordi kroppen sier fra at den trenger at jeg gjør det. Dessverre hender det at jeg tenker at jeg burde vært noen kilo lettere. Det hender at jeg tenker at jeg burde slutte å kose meg så mye. Da dytter jeg bort den lille djevelen som hvisker til meg og roper høyt at det er ikke viktig hvordan kroppen min ser ut, men hva jeg kan bruke den til.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ah vakkert sagt og dette siste skal jeg legge meg på minne "det er ikke viktig hvordan kroppen min ser ut, men hva jeg kan bruke den til". Det er jo dette som er essensen her og jeg har måttet innse (for lenge siden!) at hvis hodet skal brukes til forskning og kroppen til trening så MÅ jeg spise og jeg må spise tilstrekkelig av den sunne maten (hvilket jeg jo også gjør)!! Da får jeg heller veie noen gram for mye i enkeltes øyne; jeg er lykkelig og fornøyd med meg selv og det er jo tross alt det som er viktig her ;-)

      Slett
  9. Godt skrevet Silja!
    Når jeg startet mitt "opp fra sofaen" prosjekt og veide 110 kg i 2008 så var filosofien at jeg skulle spise som jeg ville og nyte livet, og heller trene hardere for å få ned vekten. Nå som vekten er 80 kg har jeg kanskje blitt noe midt i mellom.....vil fortsatt spise som jeg har lyst til men får lettere dårlig samvittighet når jeg skeier ut....fordi jeg har blitt så glad i trening at jeg ønsker et sunnere kosthold for å ha videre progresjon....krever litt mental jobbing å forholde seg til mat, godteri m.m. men det bunner for min del ut i en kamp mellom lysten til å kaste meg over alt godt og lysten på videre progresjon. Ps; hils Tim og si han ikke er alene om å ha en fru som kan spise nær sagt hva hun vil og fortsatt være slank mens jeg føler jeg går opp 5 kg bare ved å se på en potetgull pose :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei! Du har gode poenger og du forteller flott! Jeg ser poenget med ”et sunnere kosthold for videre progresjon” som du skriver, og det er med dette som utgangspunkt at jeg spiser sunn mat. Jeg ville feks ikke tillate meg selv å bytte ut et sunt måltid med feks godteri nettopp fordi jeg ønsker å prestere. Og jeg ville derfor heller aldri tillate meg å spise enorme mengder usunt i tillegg til det sunne. Jeg kunne heller ikke tenke meg å underspise for å se bedre ut.... for jeg vet det vil påvirke prestasjonen i negativ retning. Slik jeg spiser nå er jeg fornøyd; jeg føler at jeg har en fin balanse hvor jeg er fornøyd og de gangene jeg ”sklir litt for mye ut” føles det fysisk og psykisk ubehagelig.... derfor sklir jeg sjeldent ut i matveien og holder meg for det meste innen de rammene hvor jeg føler at jeg har det bra!

      Utgangspunktet for overvekt er som regel en kombinasjon av usunn livsstil, inaktivitet og genetikk. Skal man ned i vekt må man dermed justere de to faktorene man kan justere: inntak av kalorier samt fysisk aktivitet, for genetikken får vi ikke gjort noe med. De færreste av oss kan proppe oss full av usunn mat uten at det synes på utsiden og selv om det ikke synes på utsiden så vet vi jo alle at alt det usunne ikke er smart for innsiden! Selv om jeg (i følge min kjære) kan spise hva jeg vil ute å legge på meg så vet jeg at det ikke er slik. Og kanskje enda viktigere: jeg ville uansett ikke spist masse usunt fordi jeg vet hva det usunne gjør med innsiden av kroppen..... jeg setter derfor restriksjoner for meg selv i forhold til hvor mye usunt jeg tillater meg.... men mat må jeg ha så jeg forsaker ikke det sunne inntaket!!

      For de som har vektreduksjon som utgangspunkt for livsstilsendring (slik det virker som at du har hatt) så må de fleste i en periode forsake noe. Noen velger også ”total avholdenhet” for livstid i forhold til enkelte ting (potetgull, sjokolade osv). Tim vil feks aldri spise potetgull igjen, men han unner seg sjokolade ca en gang i uka! Jeg ser ikke noe galt ved dette. Den enkelte må selv finne sin måte, finne det som fungerer og finne den veien hvor man føler seg fornøyd med seg selv.

      Jeg har for øvrig enorm respekt for de som tar tak og gjør store (og nødvendige) endringer slik du har gjort!! Enorm respekt! Det krever nemlig en hel del mer disiplin og forsakelse enn hva mange kanskje forstår.....

      Slett
  10. Hei Silja!

    Bra skrevet og herlig å se et slik innlegg blandt alle gulrot- og spinatspisende bloggdiettene som er der ute om dagen! Så enkelt, men akk så vanskelig det er med denne balansegangen. Nyt resten av sommeren :)

    Hilsen Sissel

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk ;-) Ja det er mange "slike" blogger.... mange bloggere som trener for å spise og som spiser svært lite i tillegg! Sunnhet er en ting, underspising er noe helt annet! Jeg spiser for å orke å trene samt for å orke livet generelt ;-)

      Slett
  11. Flott innlegg! Du er heldig som har et såpass ukomplisert forhold til mat og kosen med mat. Samtidig som du lever med en som ikke har det.
    Selv må jeg hele tiden begrense meg, ellers vet jeg at jeg blir tjukk. Det har jeg vært, og jeg vet hvorfor; jeg er altfor glad i å spise. Tenker for mye på mat, har lyst til å spise hele tiden, men gjør det ikke, for gleden ved å være normalt slank, endelig, er større enn lysten til å spise og spise og spise. Men det finnes et sug der, som det av og til er vanskelig å leve med. Men stort sett går det greit.
    Lurer av og til på hvor grensen går mellom normal og spiseforstyrret...

    SvarSlett
    Svar
    1. "Lurer av og til på hvor grensen går mellom normal og spiseforstyrret..." Jeg er fristet til å påstå at vi alle er mer elle mindre forstyrret ;-) Nei, jeg vet ikke svar på dette annet enn at jeg tenker at når mat opptar en så stor del av livet at det påvirker livskvaliteten så kanskje det har gått litt langt!??

      Slett
  12. Sø bra skrive Silja! Eg kjænner meg veldig att, i det å putte i meg, det kroppen he lyst på, fe å klare både kvørdagen, jobb og trening... (å då bli det både søtt og salt, mæn mæ god samvittighet!:-) )
    Vekta æ satt burt... Eg veit jau høtt eg veg - slik cirka, og då slepp eg bruke energi på å sjekke dæn upp, kvør kvell! :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. hehe, ja.... vekta blir jo brukt flittig her i huset av det motsatte kjønnet ;-) men selv er ikke tallet viktig for meg, det som er viktig er at klærne passer! Og de klærne som krymper i skapet gir jeg bort til noen som er mindre enn meg; så er jeg kvitt problemet!!

      Slett
  13. Så bra at du tar opp sånne ting også. Jeg tror det er viktig at vi blir minnet på dette litt av og til, spesielt i disse tider hvor trenings -og kostholdsblogger florere i mengder ute på nettet(!).
    Selv er jeg nok dessverre også veldig lik din mann, som passer svært nøye på hva jeg stapper i meg. Bl.a. spiser jeg ikke sukker lenger (godterier og kaker), er blitt "redd" for lyst mel og for mye raske karbohydrater (...).
    Men det er nok bare et resultat av at jeg i snart ett år har prøvd å gå ned noen kilo. Og nå prøver jeg derfor sakte men sikkert "å venne meg til" å spise mer mat, uten at samvittigheten skal spise meg opp (haha) innvendig. Det er neimen ikke lett!
    Så jeg syns du er flink som ikke bekymrer deg for sånne ting, og spiser akkurat det du har lyst på - det ser ikke ut som det skulle gjøre noe heller for din del, du som trener så mye! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Okay, dette kan tolkes på flere måter 1) at jeg ikke bryr meg filla om hvordan jeg ser ut 2) at jeg har innsett at nok mat er det eneste som duger for at hode og kropp skal fungere 3) at jeg er fornøyd med hvordan jeg ser ut 4) at jeg ikke ser noen grunn til å skulle slanke meg verken ett eller fler kilo 5) at jeg ikke er så opptatt av utseende generelt 6) at jeg har god selvfølelse i bunn.....

      Sannheten er nok litt av alle disse punktene ;-)

      Jeg tipper du finner en vei som blir riktig for deg! Det pleier som regel å "gå seg til" med tiden.... har du noen gang spurt deg selv hvorfor du egentlig skal ned disse kiloene?

      Slett
  14. Godt å se det er flere som spiser både sunt og usunt :)
    Jeg er selv en livsnyter og for meg er vært måltid dagens høydepunkt - både frokost, lunsj, middag og fristelsene innimellom. For jeg er glad i det som er godt. Og jeg kjøper gjerne litt ekstra for å kose meg. F.eks. jordbær - klarer ikke å stoppe og spise fordi det er så godt :)

    Som en skriver her; jeg savner ungdomstiden fordi da kunne man spise nesten hva som helst og mye, uten at magen este ut eller man tenkte noe på det.
    Med årene merker jeg hvordan jeg tenker mer og mer på hva som er bra å spise og mengden.
    Å holde idealvekta er vanskeligere med årene, men mediafokuset på kalorier, lavkarbo og alle mulige kostholdsråd, gjør at man blir påminnet om dette langt oftere enn før.

    Etter en hard treningsøkt gjør det ekstra godt med noe ekstra. Og det føles godt å kunne spise med god samvittighet.
    Men det merkes hvis det blir for mye søtsaker. I ferien blir det en del utskeielser, f.eks. altfor mye brus. Selv merker jeg det på løpsprestasjonene når det blir for mye av det gode. Tenker at, nå må jeg kutte ut den brusen.

    SvarSlett
  15. Nesten litt skremmende, mitt matinntak og forhold til mat ser ut til å være nøyaktig likt ditt! Så da sier jeg bare Amen! :-)

    SvarSlett
  16. Bortsett fra at jeg er litt svak for en kald pils med jevne mellomrom ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja det har jeg fått med meg haha ;-) Amen it is uansett!!! :-)

      Slett
    2. Det er herlig og befriende å lese. I går "belønnet" jeg meg selv med Pepsi max og en pakke sure padder etter et sunt mellommåltid. Harlig høydepunkt. Nytter ikke å være hysterisk i matveien. Du skriver så morsomt:-) Har heller aldri dårlig samvittighet for at jeg av og til sluker en sjokolade eller går amok i smågodtskåla fredag kveld (som er vår ultimate kosedag i heimen)....

      Slett
    3. Trude, litt humor må man ha ellers blir livet alt for gravalvorlig ;-) Fredagsgodt er i grunn bra; da loader man til konkurransedag lørdag. Deretter ender det med lørdagsgodt også fordi man må jo fylle på etter en kraftanstrengelsen.... ;-)

      Slett
  17. jeg er som deg jeg, silja, litt mat og litt godis og sunn fonuft. vel, den sunne fornuften har vært på ferie litt for lenge nå, men det fikser jeg! uansett;

    du er et utrolig sunt forbilde på piker i alle aldere :)

    SvarSlett
  18. Amen til det Silja. Alle skulle ha slik syn på mat og trening!!!
    Jeg er glad for at takket være treninga kan jeg spise hva jeg vil. Jeg spiser også alt jeg vil, men jeg vil glad hvis vekten viser noen kg mindre, men det skjer dessverre nesten aldr.(bare ved stress)

    SvarSlett
  19. Ser på OL nå og kappgang.
    Fytterakker'n for en patetisk "idrettsgren", hvis man kan kalle det det.
    Helt latterlig at det er en gren i OL.

    Når komi-kappgang tillates, burde jo hinking 10 km, eller gå på henda 1.000 meter, ha vært tillatt.

    Hvilken idiot var det som "fant" på kappgang.
    Noe så idiotisk :)

    SvarSlett
  20. Det skal liksom være så innmari vanskelig, dette med mat.

    SvarSlett