fredag 27. januar 2012

Djevelen og lille-Silja ;-)

Noen virker å være født med mye selvtillit og helt uten frykt.... jeg er ikke det!

Derfor er det noen som virker som de bare durer i vei uten å tenke en meter, uten å tvile en meter på hvorvidt de kommer til å mestre oppgaven eller ikke. For oss vanlige dødelige som ikke fikk tildelt like mye sikkerhet og klokketro så snurrer det derimot mange tanker hvorav noen er meget negative og som kun blokkerer for egen utvikling og prestasjon.

For meg handler det derfor hele tiden om å mestre. Når jeg mestrer får jeg selvtillit, når jeg får selvtillit er det lettere å mestre neste gang og således biter disse to ”mestring og selvtillit” hverandre i halen.

Nuvel. Alle har gode og mindre gode treningsdager. Når jeg løper har jeg en liten djevel som sitter på min høyre skulder. Denne djevelen forsøker å dra meg ned, han forsøker å fortelle meg at jeg ikke kan, han forsøker å fortelle meg at jeg ikke duger og at jeg bare kan gi meg, gi meg med en eneste gang! SLUTT Å LØP SILJA skriker denne lille djevelen.... uten stans.

På den andre skulderen sitter en litt mindre utgave av meg selv som fortvilt forsøker å komme til ordet innimellom alle ordene som denne djevelen ustanselig spyr ut som en brannslange "in action". Denne lille-Silja forsøker å hviske meg i øret ”jo da, du kan, kom igjen, du kan, dette klarer du, bare fortsett, du kan klare det, du kan”.

Djevelen har derimot store ører. Han hører hvert ord som kommer fra venstre skulder og han har en klubbe som han bruker i et stadig forsøk på å slå lille-Silja i svime og til taushet. Noen dager greier han det, andre dager ikke....

Selv i dag, på en god treningsdag, sitter den lille djevelen der og ypper til bråk. Det som utgjør forskjellen på en god og en dårlig treningsdag er derfor: på en god dag vinner lille-Silja bikkjeslagsmålet, mens på en dårlig dag er det altså djevelen som går av med seieren.......

Men i dag vant altså lille-Silja og selvtilliten vokste et lite hakk ;-)
Feelgood bilde; ingen djevel på min høyre skulder når jeg sykler ;-) FOTO: er tatt under Oslo Tri 2011 og er lånt fra denne bloggen http://www.mkj.no/

11 kommentarer:

  1. Flott skrevet altså :)og tilslutt er det DU som vinner!!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja tilslutt er det jeg som vinner ;-) Flott økt selv om jeg ble litt tatt på senga da jeg plutselig så ryggen din og forsto at du hadde stått av... slikt skjer men det positive var at synet av deg gjorde at jeg skjerpa meg og tok meg sammen siste 1/3 av økta ;-)

      Slett
  2. høres kjent ut dette, silja - du skriver fantastisk! heia lille-silja; hun fortjener å vinne oftere :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk ;-) Deilig når lill-Silja trekker det lengste strået ja... føler at jeg vokser flere cm hver gang!!! ;-)

      Slett
  3. Vi er vel mange som kjenner oss igjen i dette! Spesielt i lange løp kjemper de to mot hverandre

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja... og i mitt tilfelle så er alt over 60m for langt løp å regne ;-) men skjønner at jo lenger jo mer kakkel kommer det fra djevelen ja... kanskje derfor jeg nøyer meg med 10km ;-)

      Slett
  4. Det er en evig kamp mellom de to. Periodevis skifter de på å ha overtaket, men skal man løpe langt med en viss fart, roper den djevelen høyt uansett. Jeg tenker det er godt de er der begge to slik at ikke djevelen vinner på default.

    SvarSlett
    Svar
    1. Godt sagt selv om jeg gjerne skulle sett at den djevelen aldri satt der ;-) men skjønner at det ikke er et alternativ liksom.... de fleste av oss har vel en liten djevel å kjmpe mot!!

      Slett
  5. http://www.youtube.com/watch?v=u9H1zYOOkWU

    En hyllest til de små djevlene der ute :)

    SvarSlett
  6. Djevelen er heldigvis ikke uovervinnelig - stå på. (c:

    SvarSlett
  7. Kjenner meg igjen i det du skriver, og guri så digg det er å vinne over djevelen! Heia lille Silj!;)

    SvarSlett