torsdag 22. desember 2011

Å være skadet -del II

Nå har det gått 5 uke siden hofteleddbøyerene slo seg vrange.

Fortsatt er det vondt men de dagligdagse bevegelsene (som å bøye seg for å ta på bukse og støvletter, skifte liggestilling i senga om natta osv) foregår nå med sterkt redusert smerte.

Så, det er altså mye bedre men fortsatt ikke bra.

Og skal jeg være ærlig så har jeg ikke villet definert meg selv som skadet.... Hvorfor? Vel, ordet ”skadet” leder som regel til en rekke assosiasjoner hos folk. For eksempel assosieres ”skadet” med tilstander som deprimert, sur, nedstemt, frustrert, oppgitt; drøssevis av assosiasjoner som helt sikkert er riktig for mange men som absolutt ikke passer for meg!

Så, for å slippe å bli assosiert med alle disse negative og lite fruktbare følelsesmessige tilstandene så har jeg altså bevisst unngått å definere meg selv som skadet. Sært? Kanskje, men jeg vil heller beskyldes for å være sær enn overnevnte tilstander ha-ha ;-) Selvsagt, sukker og koffein hjelper på humøret ;-)

Alternativ trening er alltid kjærkomment om man ikke kan opprettholde hovedaktiviteten.
Og her er jeg beinhard altså (men det kan være fordi jeg i hovedsak har vært skadet i hele min løps”karriere”): det nytter ikke å sutre over at man ikke kan trene som man vil, det eneste som nytter er å prise seg lykkelig fordi man i det hele tatt er så privilegert at man KAN trene!

Og alle skader som går relativt fort over fortjener heller ikke alt for mye oppmerksomhet!
Med det siste mener jeg ikke at man ikke skal få lov til å snakke om samt beklage seg fordi man er skadet. Det skal man selvsagt! Det kalles saksopplysning og det kalles ”å lufte frustrasjonen” osv; og det anser jeg som sunt.

Jeg mener bare at man ikke må ”grave seg ned i ei grøft” (som en klok dame pleier å si) eller som jeg sier ”grave seg ned i sin egen medlidenhet” alt for mye. Da blir man bare deprimert, sur og ufyselig å være sammen med. Og da tror jeg skadeperioden kan føles fryktelig kjedsommelig og lang.

En skade som går over og en skade som går over innen rimelig tid er langt fra verdens undergang!

Og jeg har helt klart ingen grunn til å klage. Jeg kan jo løpe, jeg løper til og med smertefritt. Jeg kan bare ikke dure på med samme belastning som før hofteleddbøyerene slo seg vrange for da gjør det så vondt at nattesøvnen ryker....

Som skadet har jeg de siste 5 ukene fått til følgende:
2t spinning intervalløkter
157,5km løping (pr uke: 36km, 30km, 7,5km, 5,5 km, 29km).
4x45min Bosu-core og 6t core (fordelt på 9 økter) Ingen grunn til ikke å smile ;-)

Så jeg får i grunn i pose og sekk jeg nå: jeg kan løpe litt men ikke så hardt og langt; dermed her jeg mer enn nok tid og overskudd til alternativ trening.


GENIALT!! :-)

12 kommentarer:

  1. Hurra for deg Silja! Jeg bejaer dette innlegget så til de grader :) Så nå skal jeg slutte å synes (bittelitt) synd på meg selv fordi jeg har løpeforbud en tid. Det er som du sier ikke jordens undergang og relativt sett ingenting å snakke om i det hele tatt. Jeg skal bli kjempesterk i overkroppen jeg nå - det er jo på tide så godt å ha en unnskyldning til å konse om det! GOD JUL :D

    SvarSlett
  2. Marianne, du er vel ikke den som syter mest akkurat!!! ;-) Jeg tror likevel at vi alle lett blir litt bortskjemte av å ha en kropp som fungerer at vi dermed tar det som en selvfølge.... og det er faktisk ingen selvfølge å ha en kropp som er i god stand og som tillater oss å trene ;-)

    SvarSlett
  3. GOD JUL ønskes deg og dine! (og god bedring iallefall!)

    SvarSlett
  4. Du må ha verste sixpacken nå da etter all den coretreningen? Fort deg å gjemme den bak noen marsipangriser... :o)
    God jul!

    SvarSlett
  5. Denne påminnelsen trengte jeg, er nemlig skadet på femte uka, og rimelig lei. Men det går jo over, og så er det som om denne ufrivillige pausen aldri skjedde. Dessuten er jo vinteren tida for basis-trening sim core, styrke ol.
    God jul!

    SvarSlett
  6. Vi som elsker å løpe har vel en tendens til å synes synd på oss selv når vi ikke kan gjøre det vi liker best av alt! Dermed glemmer vi å heller fokusere på det vi KAN. God jul, kos deg med kaffe og søtt!

    SvarSlett
  7. Adelheid, jepp, sixpacken er der den... men den er allerede kamuflert bak diverse sjokolade og kjeks så jeg trenger vel strengt tatt ikke skynde meg i så måte hehe ;-) GOD JUL!!

    SvarSlett
  8. for å være "skadet" så trener du fantastisk mye. Godt innstilling du har ..."aldri sur" bare fortsett slik og alt blir lettere

    SvarSlett
  9. Ja Ania, det har vært mye aktivitet til tross for elendigheta ;-) Det er viktig å gjøre det man klarer og ikke se seg blind på at løping er den eneste aktiviteten som eksisterer... skjønner hva jeg mener? Så lenge jeg klarer å holde hjulene i gang med annen aktivitet enn løping så velger jeg det fremfor inaktivitet. Å trene litt er mye bedre enn ingenting og formen svinner dermed, forhåpentligvis, ikke helt! Det verste som finnes er å starte på scratch :-)

    SvarSlett
  10. God jul a, Silja!
    Rekker du noe trening på julaften eller går det i ett med juleforberedelser på selve dagen.
    Alt mitt er pakket og klart så jeg håper på en joggetur i julestemning :)

    SvarSlett
  11. Synes du er flink som trener så mye når du er skadet, imponerende (og en tankevekker til oss andre som har det med å ligge på sofaen og grine når kneet har bestemt seg for å streike..) Stå på, og god bedring! Og god jul=)

    SvarSlett
  12. Mia, når man er skadet men likevel KAN trene, ja så er det veldig lønnsomt å opprettholde så mye aktivitet som man klarer. Det verste er å ikke kunne trene noen verdens ting (been there!) over lengre tide ... Det er helt håpløst å komme i gang etter år med total inaktivitet (been there også!) :-) Så, hvis man kan unngå å slippe seg for langt ned i form ved å trene alternativt: ja så grip sjansen med begge hendene!! ;-)

    Anonym, planen er å få til en times tur i ettermiddag mens ribba koser seg i ovnen. Det står vel mer på kroppen i dag enn tiden; har nemlig vondt "over alt" nå (trenger sårt litt brannslukking nå, massasje og tøyning!).

    GOD JUL!!!

    SvarSlett