søndag 20. november 2011

Mental styrketrening ;-)

Planen i dag var å løpe Sognsvann - Hammern - Ullevålsetra - Sognsvann (11km).
Fasiten ble: Sognsvann - Hammern - Ullevålsetra - Sognsvann + en drøy runde rundt vannet (15km).

Tung – tyngre – tyngst - Silja
Etter 3km var jeg helt sikker: dette var en av de dagene hvor kroppen bare nekter å våkne! Pulsen var høy, kroppen tung, det var VONDT og det føltes som jeg sneglet meg frem i fart tilsvarende 7:00min/km (hvilket selvsagt ikke var tilfelle, det bare føltes slik!). Nordmarka er og blir bratt ;-)

Etter 3km dro jeg derfor frem sjekklista mi:
1. Er jeg frisk? Svar: ja, bare litt små-forkjølt.
2. Er jeg restituert? Svar: ja, litt stiv etter styrkeøkta dagen før men har ellers hatt en veldig rolig treningsuke; følelsen kunne helt klart ikke forklares med en sliten kropp grunnet mye trening siste uka.
3. Har jeg spist nok? Svar: ja. Manglet ikke på inntak i går men det var gått litt for lang tid siden frokost....
4. Har jeg drukket nok? Svar: Nei.
5. Har jeg sovet nok? Svar: ja.
6. Er det noen ytterlige faktorer som kan forklare dagsformen? Svar: nei ikke egentlig.

Konklusjon: følelsen kunne tilskrives dårlig dagsform, litt sliten muskulatur etter lørdagens styrkeøkt, litt små-sulten og små-forkjølt Silja. Med andre ord: ingen grunn til panikk:-)

Og så lenge jeg følte meg sikker på at følelsen ikke var et resultat av mye trening tidligere i uka så så jeg ingen grunn til å stå av.

Tre grove brødskiver og mandarin sklei lett ned etter dagens økt; da var jeg ikke lenger små-sulten men skrubbsulten! ;-)

Mental styrketrening
På dager som i dag er det viktig å ikke stå av selv om jeg blir eitrende frustrert og selv om jeg har det fryktelig vondt. Det er vondt og det er mentalt utfordrende og det å gjennomføre økta blir å regne som ren mental trening. Og mental trening har man bare godt av innimellom!

Fordelen er at jeg vet jeg har kapasiteten til å gjennomføre; jeg vet at jeg klarer det, det kommer bare til å gjøre fryktelig vondt.... absolutt HELE veien kommer det til å gjøre skrekkelig vondt!!! Det er litt merkelig i grunn det der: spørsmålet er ikke OM jeg klarer det, det er absolutt ingen tvil om at jeg klarer det, spørsmålet er bare ”hvorfor i heite huleste klarer jeg ikke å få kroppen til å respondere slik jeg vil, hvorfor klarer jeg ikke å få bena til å forflytte seg RASKERE og hvorfor må det gjøre såååå vondt??”

Sannheten er jo at det går mye raskere enn det føles. Likevel er det følelsen som vinner over klokka! Det er den tunge følelsen som setter standarden for økta; det er følelsen som raskt omdefinerer økta til å bli en ”mental treningsøkt”.

Og litt sukker til dessert ;-)

I dag løp jeg sammen med Tim og han har jo bøttevis av erfaring med å presse seg både mentalt og fysisk. Det hjelper selvsagt å ha selskap med en som er flink til å motivere og som mer enn en gang har følt på egen kropp hvordan det kan være på en tung dag ;-)

7 kommentarer:

  1. Bra Silja :)
    I dag igjen gjør du akkurat som du skal! Starter rolig, finner en marsjfart, er fokusert og holder hele veien:)

    Nå gjelder det bare at du stabiliserer deg , da vil det bli bare lettere og lettere å holde distansen :)

    Tim - din kjære :)

    SvarSlett
  2. Kjenner den! Har hatt en sånn uke. Måtte rope høyt til bena (og lungene mine) "DERE HAR Å LØPE HELE DENNE TUREN I DAG DERMED BASTA!"
    Men det som er virkelig spennende er når det er omvendt - når kroppen virkelig vil men hodet ikke var innstilt på det;"jasså, så det skal gå fort i dag, det har vi ikke snakket om. Er ikke sikker på det...javel..ok".
    Hmm, kanskje jeg fremstår som litt spesiell nå... :D

    SvarSlett
  3. Birger, du fremstår meget normal ;-) haha, tror alle kjenner den følelsen også ja!! Og jeg må vel si at jeg liker bedre den varianten du nevnte enn varianten jeg hadde i dag ;-)

    SvarSlett
  4. Godt å lese at andre også har tyngre løpedager :)
    Jeg hadde en slik i går. Det startet faktisk ganske normalt, men plutselig etter 4 km ble alt et ork og slit. Jeg startet i greit 4:30-tempo, men etter 4 km ble det 5:10-tempo.
    Bena var fine, men jeg opplevde brått en tretthetsfølelse. Og så ble jeg veldig sliten.
    Ja, ja, tenkte jeg og innfant meg med situasjonen. Men jeg gjennomførte mine planlagte kilometer, kom meg hjem og noterte turen opp i treningsdagboka, selvom tiden ble elendig.
    Det fine er at det føles godt i kroppen etterpå, uavhengig av prestasjoner. Selvom hodet tenker anderledes så greier godfølelsen i kroppen etterpå å bringe hodet på bedre tanker.

    SvarSlett
  5. De tunge turene gjør de gode turene enda bedre - det forsøker jeg å tenke på når jeg sliter som verst. Godt med godsaker etterpå. (c:

    SvarSlett
  6. Er imponert over at du tok den runden rundt Sognsvann til slutt. Var det for å understreke poenget overfor kroppen din?

    Sjekklista di var jo veldig smart, ofte kan det være vanskelig å vite hvor alvorlig man skal ta tunge bein. Ofte er det jo bare vondt i viljen, eller at man er litt for mett eller litt for sulten.

    Jeg har løpt det samme testløpet på 24 minutter en dag jeg følte meg fantastisk, og på 23 minutter en dag jeg følte meg helt forferdelig. Det er ikke alltid man skal stole på den lille stemmen i hodet. Da gjelder det å rope høyt tilbake!

    SvarSlett
  7. Siri, ja, den ekstra runden på 4km til slutt var for å virkelig understreke at "jeg kan"!!

    Bare så det er sagt: jeg er ingen tilhenger av å tøye strikken utover de grensene som er forsvarlige; derav sjekklisten! Jeg ser derimot ingen grunn til å ikke tøye strikken de gangene jeg anser det som forsvarlig ...

    Noen ganger er poenget med en økt å nesten føle seg litt snytt når man komme hjem; man har ikke fått tilfredssilt begjæret, man har bare opparbeidet ennå mer sultfølelse. Andre ganger er treninga ment for å slukke både kroppens og hodets begjær.

    I går orket hodet mye mer enn hva kroppen tilsynelatende orket, og noen ganger må man da bare trosse kroppen og tilfredsstille hodets begjær ;-) Jeg vet med meg selv at jeg ikke ville følt meg tilfreds og ”ferdig” hvis jeg hadde stoppet etter 11km når hodet fortalte meg klart og tydelig at ”jeg orker mer!!”...

    Og det du beskriver er helt sikkert som banken: løpsfølelse er ikke avgjørende for hvor fort kroppen faktisk klarer å løpe ;-)

    Silja

    SvarSlett