onsdag 14. september 2011

Om barrierebryting :-)

Løping og selvkritikk
Det har seg slik at jeg alltid løper i tights, aldri i shorts. Fordi, når man må velge mellom pest (=shorts) og kolera (=tights) så har jeg altså valgt kolera. Noen vil selvsagt riste på hode av den enkle grunn: finnes det noen bekledning som er mer avslørende enn en tettsittende tights??? Nei, det måtte vel i så fall være keiserens nye klær.... Så, hva får meg til å velge tights fremfor shorts?

Vel, vi er alle ulike og i mitt hode så fortoner virkeligheten seg på følgende måte: alle andre ser smashing ut i shorts, men ikke jeg!! Og dette er en urokkelig sannhet for meg. Og jeg tør banne på at alle som leser dette har en eller flere lignende sannheter innprentet i sine hoder; ROP UT om jeg tar feil; intet ville glede meg mer enn om jeg tar feil! Så, av to onder så velger jeg det alternativet som jeg klarer å leve med (eller rettere sagt løpe med): nemlig tights.

Da jeg startet å løpe sammen med andre hadde jeg hele tiden fokus på at jeg ikke så bra ut; jeg så ikke bra ut i shorts og heller ikke i tights. Valget sto da mellom 1) trene alene langt inni skauen hvor jeg ble sett av færrest mulig folk (helst etter mørkest frembrudd) 2) slutte å trene eller 3) kvitte meg med dette destruktive fokuset.

Å velge riktig fokus for seg selv
Jeg valgte det siste alternativet. Jeg jobbet med å flytte fokus vekk fra ”misnøye med egen kropp” og ”hvor fryktelig jeg så ut i treningstøy” over til gleden ved å være i fysisk aktivitet. Og for å få til det måtte jeg først finne den bekledningen som gjorde at jeg fokuserte minst på hvordan jeg så ut og mest på det jeg skulle gjøre, nemlig løpe/trene. Og det var tights.

Dernest måtte jeg kneble og målbinde min egen selvkritiske stemme i forhold til hvordan jeg så ut. På samme måte som at man kommer i godt humør av (mer eller mindre) å tvinge seg selv til å smile så tror jeg at man kan få seg selv til å bli i dårlig(ere) humør av å fokusere på negative ting; og verst er kanskje da fokuset på ting man finner negativt ved seg selv og egen kropp. Det er, etter min mening, også svært selvforsterkende når man først begynner å lytte til denne selvkritiske stemmen. Og for det meste svært lite fruktbart også. Så, ved å stenge denne røsten mest mulig ute gav jeg den ikke tilstrekkelig næring til å gro frem og dens eksistens blir redusert til et minimum.

Å ta kontrollen
Nøkkelen ligger selvsagt mye i selvtillit og selvfølelse. Jeg har tilstrekkelig selvtillit og selvfølelse til at jeg for lenge siden har funnet tilstanden hvor den kritiske røsten er godt kneblet og målbundet. Det er altså likevel ikke ensbetydende med at jeg alltid har vært fornøyd med meg selv og egen kropp, og det er heller ikke ensbetydende med at jeg ER fornøyd med meg selv til enhver tid, absolutt ikke!! Det betyr bare at jeg har tatt kontrollen og at jeg på lik linje med alle andre, må jobbe for å bevare denne kontrollen. Jeg nekter nemlig å la denne selvkritiske røsten degradere og redusere meg selv, jeg nekter å la den dens stemme bli hørt mer enn høyst nødvendig! :-)

Likevel, selv om jeg nå aldri lenger tenker negative tanker om hvordan jeg ser ut når jeg løper: denne tanken om at jeg ser helt skrekkelig ut i shorts har jeg aldri blitt kvitt.... og må jeg kvitte meg med denne tanken når det å løpe med tights fungerer bra for meg? Så lenge jeg har et alternativ (tights) så lever jeg fint og lykkelig uten shorts...

ELLER???

Jo da, jeg lever fint uten shorts!!! Og jeg ser egentlig ingen grunn til å kvitte meg med denne tanken, MEN, i dag var det dags for å gi meg selv en utfordring i bursdagspresang..... :-)

I sommer kjøpte jeg nemlig en shorts og Tim har mer enn en gang etterspurt ”når skal du begynne å løpe med shortsen vi kjøpte til deg????”. Svaret ble: i dag! Jeg måtte altså bli 36år før jeg fikk selvtillit nok til å løpe med shorts. Og for en fryktelig opplevelse! Det var som å bli satt tilbake til første gym hvor jeg måtte stå med rumpa inntil veggen i friminuttene for ikke å føle meg mistilpass ;-) Tiden får vise om denne shortsen blir luftet mer enn denne ene gangen ;-)

Vel er shortsen sikkert to nummer for stor og kan dermed dras godt ned på hoftene (så den dekker enda mer av lårene mine) og likevel føler jeg meg veldig utilpass!! VELDIG!! Jeg kan si som sant er: fokus i dag da jeg jogga mine to runder rundt Sognsvann var ene og alene på hvordan jeg så ut, eller retter sagt: "nå ser alle hvor fryktelig jeg ser ut"!

Hva koker dette ned til?
Jo, det koker ned til følgende: hvor viktig er det for meg å løpe i shorts? Hvis det er viktig så gjelder det bare å bryte barrieren (og barrieren er etter dagens fryktelige opplevelse helt klart brutt) og dernest gjelder det å tørre ”å stå i det” til ”angsten” har sluppet taket og roen senker seg. Jo flere ganger jeg løper med shorts, jo mer sannsynlig er det at jeg blir kvitt disse negative tankene. Hvis det ikke er så viktig for meg: så har jeg tights som jeg føler meg vel i og jeg kan løpe uten noen form for negativt fokus.

Jeg vet ikke hvor viktig det er for meg å løpe med shorts, det får tiden vise, men jeg døde i alle fall ikke av dagens opplevelse, heller ikke skiftet jeg til tighs underveis (for jeg hadde selvsagt med redningsplanken i sekken!) og min kjære har forsikret meg om at jeg fint kan løpe med shorts så.... nå gjelder det bare å tro på det selv også!! ;-)

15 kommentarer:

  1. Hihi, nå måtte jeg smile litt, for jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver, og du skriver så bra :-) Tenk at vi kan henge oss sånn opp i slike bagateller (i den store sammenheng), men det er nå vel bare slik vi er skapt. Min kjære pleier ha en syrlig kommentar hver gang jeg klager min nød om lignende saker: "tror du at folk i det hele tatt bryr seg med å se på deg?" Hehe. Uansett, jeg var også forferdelig utilpass første gang i shorts, men jaggu føltes det ikke bedre for hver gang! Lykke til videre i kampen mot shortsfobien :-)

    SvarSlett
  2. Vet du, jeg la ikke merke til at du hadde på deg shorts engang, så du så i hvert fall ikke fryktelig ut i shorts! Hadde du sett fryktelig ut hadde jeg helt sikkert lagt merke til det, hehe.

    Du så bare sporty og sprek ut som vanlig. Gratulerer med dagen, og fortsett med shorts. :o)

    SvarSlett
  3. Ja gitt - kjenner meg veldig godt igjen. Egentlig ganske utrolig at vi kommer oss ut der i det hele tatt med slike idiotiske tanker - ja, for det er det. Tenker da aldri (i alle fall svært sjelden) på hvordan andre ser ut i løpetøyet sitt. Enkelte ganger reagerer jeg på "Wow, hun så rå ut", men aldri "ojda, hun burde kanskje brukt tights i stedet for shorts - eller helst holdt seg inne på mølla". Kvinnfolk er rare - og selvdestruktive. Jeg har også en shorts - for som du sier ser "alle andre" smashing ut med shorts. Den er en real hyllesliter i skapet. Hofter, rumpe og lår ser bare enda verre ut i den. )c: Synes tross alt det er hyggelig å ta seg så godt ut som mulig, selv når jeg peser svett og utslitt gatelangs...

    SvarSlett
  4. Artig sammentreff.
    Har selv en eneste shorts som jeg kjøpte på ferie ifjor, dessverre er jeg fremdeles på et stadium i min fysiske fostring der shorts medfører store kjøttsår på lårene. Kort tights er mer aktuelt, om ikke like flatterende, og faktisk mølleløp jeg i en sådann igår.
    , første gang i hele sommer og jeg følte meg naken, sårbar med ubeskyttede legger og merkelig formede knær.

    MEN, bena beveger jeg nå ihvertfall innimellom, armene har ikke sett ei vektstang siden snøsmelt, og ethvert dvask glimt er nok til å gi meg skyldfølelse. Glad langermet sesongen står for døra.

    Det jeg lurer på er:
    Barberer dere leggene i shorts?

    SvarSlett
  5. Jeg synes DU så smashing ut i den shortsen jeg!! Så jeg synes jo du skal fortsette å løpe i den! Men - om du skulle bestemme deg for at det ikke er bryet verdt - så kjenner du herved ei som gjerne ønsker seg en meget pent brukt Mizuno-shorts til jul ... Hi, hi - ingen grunn til at den skal slite skaphyllene i hvert fall ;-)

    Til Ingalill: Ja, vi barberer leggene i shorts! På konkurranser må de være nybarberte (dvs. tatt på løpsdagen), til trening kan gårsdagens barbering godtas. Men når man løper aleine i skauen er det heldigvis bare å la det gro! :-)

    SvarSlett
  6. (hehe), såpass!
    Vektigere innlegg i langtightsdebatten skal man lete lenge etter!

    SvarSlett
  7. Tøysete jenter er vi!:-)
    Jeg elsker mine split shorts, selv om de neppe ser bra ut på meg - for følelsen slår utseende!

    Da jeg begynte med løping nå i juni etter fødsel, med over 5 kg for mye så jeg virkelig ikke særlig smashing ut. Men, heldigvis holdt jeg fokus på at "jeg løper" ikke "jeg er feit". Så, med et smil om munnen kunne du se en småfeit Siri presse seg inn i treningstøy minst et nummer for lite.

    Kom innom og hent deg en TC shorts Silja...

    SvarSlett
  8. Dette var et innlegg som dekker over mye, og som vi vel alle kjenner oss igjen i - om enn på forskjellige måter. Jeg tror det viktige er at vi får velge våre kamper og hva vi ønsker å bruke energi på. Så hvis du ikke synes at det er så himla viktig å bruke den shortsen, så synes jeg faktisk du skal droppe den og ikke bruke krefter på å tvinge på deg noe du ikke liker. Vi trenger ikke kjempe mot oss selv på alle hold - bare de vi selv definerer som viktige :)

    SvarSlett
  9. (Men jeg må selvfølgelig legge til at du var veldig modig som så angsten i hvitøyet, og du så helt sikkert smashing ut også! :-) )

    SvarSlett
  10. Mye bra kommentarer her!! ;-)

    Jeg er enig med deg Astrid i at vi må velge våre kamper, og jeg har som sagt ikke helt bestemt meg for hvor viktig denne "shorts-angst-kampen" er for min del; tiden får vise! Så, Siri: jeg lover ikke at jeg riktig ennå kommer frivillig innom å henter en TC shorts altså (men om du kaster den etter meg så har jeg kanskje ikke noe valg?? :-)).

    Jeg er bare veldig fornøyd med at jeg tross alt har et alternativ som fungerer for meg og at jeg slipper å tenke negativt om meg selv hver gang jeg trener! Jeg VET det finnes folk der ute som lider hvert sekund, som plager seg selv med selvdestruktive tanker i forhold til egen kropp osv; og jeg misunner dem ikke dette. Jeg vet også at selvkritikken rammer blindt; den er helt klart ikke forbeholdt kun et kjønn, en mennesketype osv. Det tror jeg er viktig at vi husker på, og jeg tror det er vikig å respektere hver og ens følelser i forhold til sin engen kropp, for det er sanne følelser vi har hver enkelt av oss ;-)

    Og Kirsten, selvsagt skal du få arve shortsen om den blir liggende i en skuff :-)
    Silja

    SvarSlett
  11. Halla Silja,

    Ser det er bare damer som har kommentert, og det er vel fordi vi ikke skjønner alt (eller noe...) av det damer er opptatt av.

    Men, tights eller shorts, vi digger sporty damer! Så det viktigste er faktisk at man kommer seg ut.

    Stå på!

    Mvh
    Geir-Egil

    SvarSlett
  12. Enig Geir-Egil, det viktigste er at man kommer seg ut! :-)

    SvarSlett
  13. Jeg vil også kommentere! Bodde jo i California i 7 måneder og tights ble etterhvert meget ukomfortabelt og varmt. Det samme ble i grunn t-skjorter. Så jeg har en liten bunke med forskjellige shortser og det er stor forskjell, både på utseende og løpekomforten. Den verste er kort og uten undershorts (ble kun brukt når det var HOT!), neste har "undertruse", men den ALLER beste og FAVORITTEN er en fra Nike som har relativt lang tights inni -kanskje 15cm nedover lårene. Den holder liksom allting på plass -følelsen av at alt rister og disser er jo heller ikke en inner-tier for selvfølelsen. Jeg tror den heter Nike 4 inch -2 in 1 shorts. Ikke blir det gnagsår på innsiden av lårene heller. Men om jeg ser smashing ut?? Nei, det er en helt annen sak..

    SvarSlett
  14. Ha, ha, ikveld har jeg spist is rett fra bøtta, og ser følgelig crappy ut i alt. Vi damer er rare.
    Men når det er sagt, vil jeg jo si at i en svart, litt blsnk tights synes musklene godt, mens i shorts synes blodårer og det som værre er. Men jeg holder m samboer til Marit, som om noen har tid/ lyst til a bry seg om hvordan andre ser ut... alle har jo nok m seg sjøl.

    SvarSlett
  15. Ingunn, det var nettopp av samme grunn, varmen (da vi var på ferie i Malaga) at jeg kjøpte denne shortsen :-) Og selvsagt så jeg mange damer fly rundt i slike smashing shortser og drømte om å se like flott ut... virkeligheten ble noe annerledes ;-) hahaha. Nuvel, jeg har minimalt fokus på kropp, noe som betyr at jeg i 99% av tiden stortrives i eget skinn, så, jeg skal ikke klage!! Jeg vil i grunn fortsette å ha det slik; fokus for meg er at trening skal være gøy, ikke et middel for å se bra/best ut ;-) Amen

    SvarSlett