lørdag 17. september 2011

Birken -jeg gråt av glede da jeg kom i mål!

Kort oppsummert: det var langt (23,5km) og det var MYE grus og lite terreng (æsj)!

Leggene ble etterhvert EKSTREMT stive og ble til slutt ubrukelige -å løpe med terrengsko på grus (i hovedsak) var røft for leggene (og det var fler enn meg som fikk merke det!).

Coach KERA hadde talt
Jeg sms'a med coach'a før start og beklaget meg over at jeg vaklet i troen; jeg fikk da streng beskjed om å åpne kontrollert; et råd jeg fulgte (så Kirsten: jeg håper du leser dette!). Det var noen damer som jeg var VEEEELDIG fristet til å forsøke å henge på fra start, men, jeg skulle ikke det i dag (strengt forbudt!); jeg skulle holde pulsen på et anstendig nivå og ikke friste sjebnen. Disse damene parkerete jeg selvsagt på stipartiene, og de parkerte selvsagt meg på grusveiene, men etter ca.10-11km så parkerte jeg dem for godt.... så.... jeg gjorde nok like lurt i å kjøre mitt eget tempo ;-) Skogens dronning (hahaha) ;-)

Jeg følte jeg hadde godt trav det meste av veien; litt hyperaktiv på stipartiene, men dertil mer disiplinert på grusveien ;-) Siden mine treningsturer primært er 10-11km var jeg redd for å løpe første halvdel for fort for deretter å gå på en smell og ha det unødig vondt siste 12-13km. Jeg løp derfor i et tempo som føltes litt for sakte men det var sikkert ikke dumt det..... hadde det vært mer sti hadde jeg garantert gått bananas og pulsen hadde gått opp minst 5 slag ;-)

Jeg skulle gjøre som Marie forslo: dele distansen i to "først løper du 10km og når du er ferdig med det, ja så løper du like godt 10km til"; deal! Jeg tenkte 2x10km og så en liten runde rundt Sogsnvann som avslutning; kjempebra plan! Jeg ser ut som jeg har hatt slag eller noe.... ;-)

Lureløpet
God plan før start men akkurat slik ble det likevel ikke :-) Jeg vet ikke helt hva jeg drev med i dag, men.... jeg løp helt klart et lureløp ;-) Jeg lurte meg selv hele veien til å tro at jeg hadde løpt lengre og at jeg dermed hadde kortere vei til mål enn det som var realiteten. Tja, om jeg vil anbefale en slik strategi? Det vet jeg ikke.... trolig ikke, men det fungerte merkelig nok for meg i dag. Da det sto "15km igjen til mål" så tenkte jeg "ah, jeg er halvveis, så bra!".... ehhhh vel vel, hvem andre enn meg går på en slik limpinne??? :-) Da det var 4km igjen så sa jeg til meg selv "ah, 3km igjen, en runde rundt Sognsvann, det kan jeg klare" osv osv. Ganske skrullete spør du meg men.... Ser litt mer normal ut her da :-)

Nye sko
Jeg løp med splitter nye sko i dag; de var reglerett RÆVVA for mine ben! Jeg har aldri hatt så vondt i bena som i dag.... nei, huff, jeg vil ikke en gang snakke om det ;-) Ingen vannblemmer eller gnagsår: bare fryktelig vondt i de fleste strukturene der nede!! En veldig dårlig match rett og slett.

Som bildet viser: jeg tok ut siste rest i innspurten, kom i mål på 2:08:37, klarte merket med god margin (4min), og gråt en skvett på skuldra til min kjære etter målgang ;-) Gjensynsgleden og gleden over å (endelig) være i mål var med andre ord STOR ;-)

26 kommentarer:

  1. Strålende!
    Tror jeg må benytte meg av samme taktikk neste helg (bortsett fra det med nye sko da -))

    Gratulerer!

    SvarSlett
  2. Det hørtes tungt ut, alt sammen. Overvurdere egne evner eller undervurdere løypa, tja, skader ikke å prøve. Men nye sko? Det er gale-Mathias spør du meg. Så nå er det fotmassasje som gleder ;-) Og grattis m merket!

    SvarSlett
  3. Anna, nye sko på løp er jo fy-fy og det straffet seg; hadde det vært mindre grus hadde det nok gått bedre med bena mine. MEN, noen sjanser må man ta og jeg angrer egentlig ikke på at jeg løp med dem, men på at jeg kjøpte dem ;-) Og jeg tenkte ikke så mye på at det var vondt å løpe før mot slutten; de siste 5km var en kattepine ;-)

    SvarSlett
  4. Huff, dette hørtes ikke morsomt ut - men vel i mål og med merket i lomma kan alle plager og slit glemmes. Bra jobba! Men at du kunne komme på å bruke splitter nye sko i et løp var - overraskende. Uansett - hvil velfortjent på laubærne. (c:

    SvarSlett
  5. Gratulerer Silja!! DU klarte merket - du kom deg i mål på fantastisk vis! :-) Ver stolt og glad, nyt kvell`n!! :-)

    SvarSlett
  6. Takk Marie ;-)

    Janicke, at jeg brukte nye sko sier en hel del om hvor misfornøyd jeg var med de gamle skoene.... jeg var altså villig til å ta den sjansen! Og jeg var jo fullstendig klar over sjansespillet!!! Synd jeg ikke rakk kjøpe nye sko i forkant og testet dem ut, men, man rekker altså ikke alt! Og jeg irriterte meg ikke over det før helt på slutten, siste 5km var ille men da viste jeg også at jeg snart var i mål.... hadde vært noe annet om jeg hadde vondt i 23,5km, DA hadde jeg virkelig bæsja på leggen ;-)

    SvarSlett
  7. Grattis, så utrolig bra! Hørtes slitsomt ut, men også litt gøy, vil jeg tro! Må ha vært fantastisk følelse å komme i mål. Håper beina restituerer seg fint. Halvmaraton neste helg nå da?

    SvarSlett
  8. Gratulerer med vel gjennomført!! Jeg traff Tone, og hun sa hun hadde sett deg før du startet.
    Jeg syntes i grunnen det var nok terreng, jeg. Men det spørs vel hva man forventer?
    Hilsen støle Lille søster

    SvarSlett
  9. Marit, ingen halvmarra til lørdag nei! Jeg går sidelengs, halter og kommer nok til å bruke en uke på å få normale legger igjen; tar tid å restiturer diverse strukturer gitt ;-))))

    Lille søster, jeg var klar over at omlegginga av løypa medførte vesentlig mindre terreng, men at det var SÅÅÅÅÅ lite sti igjen.... det var skuffende for meg som digger å løpe terreng ;-) Og grusveien ble veldig monotone og kjedelige etterhvert... pyttsann, totalt sett er jeg veldig fornøyd og jeg hadde sterke ben i nesten 20km så jeg er strålende fornøyd med turen uansett :-))))

    SvarSlett
  10. Gratulerer med et kjempebra løp, Silja! :-) Håper beina restituerer seg raskt!

    SvarSlett
  11. Her er det låra som er støle. Klarer nesten ikke gå ned trappa:)

    SvarSlett
  12. Gratulerer med vel gjennomført uansett. Følelsen når man går i mål er jo den beste med hele løpet, ikke sant?

    SvarSlett
  13. Takk Adel ;-) Jeg har ingen erfaring med lange løp (dette var som kjent min lengste løpetur....) MEN jeg kan bekrefte at jeg er enig: et sammensurium av følelser, følelsen av å være godt sliten, litt lei, lykkelig, vondt over alt.... jepp, det var en deilig følelse å være i mål ;-) Men helt klart ikke det samme hvis ikke Tim hadde vært i målområdet så jeg kunne dele følelsene med han ;-)))

    SvarSlett
  14. Gratulerer med bra løp! Kjente jeg ble siten på dine veie når jeg leste, men det er jo som Adel skrev, det beste med et løp er jo å komme i mål! ;)

    SvarSlett
  15. Hei Silja, gratulerer med vel gjennomført. Uansett hvilken taktikk man bruker, bare det funker for en selv så er det det viktigste! Og gratulerer med merket! Hva du nå enn sier, så er det stas å klare merket!

    SvarSlett
  16. Takk Anne-Brit og grattis selv; jeg er meget imponert over at du klarte å gjennomføre når du var og hadde vært så forkjølet i forkant!!

    Jeg og Tim satt akkurat og snakket om dette med å klare merket og konklusjonen er som følger: JEG føler at det som betyr noe for allmennheten er hvorvidt man klarer merket; det er det som er interessant, ikke noe annet. Det er dette folk spør om, og merket brukes som en målestokk, og hvem liker å bli veid og funnet for lett liksom?? Ingen! MEN, det er dette som er konseptet Birken; så er man med på leken så får man tåle steken.

    Men, i dette perspektivet så betyr det å klare merket for meg som person fint lite!! Jeg hadde aldri som mål å klare merkekravet, jeg vurderte heller aldri å prøve å klare det, fordi: helt ærlig så trodde ikke jeg at jeg var en kandidat til å klare merket. Jeg tenkte således aldri på merket verken før eller underveis. Ja, jeg er en beskjeden person, helt klart, men dette er altså sannheten. Mitt fokus var å komme i mål, og jeg hadde mer enn nok med å holde meg til dette fokuset. Dette var jo tross alt min lengste løpetur! Så, sett i sammenheng med alle de kvalene jeg hadde i forkant av å skulle løpe min lengste løpetur så var det morsomt å OGSÅ klare merket, men det betyr altså fint lite for meg at jeg havnet på den riktige siden i forhold til det befolkningen ellers er opptatt av.... ;-)

    Jeg gråt en skvett på skuldra til min kjære etter målgang; av glede over å ha klart å komme til mål.... det sier vel det meste om hvor mitt fokus var og hvor beskjeden jeg er i forhold til min egen kapasitet vil jeg tro ;-)

    SvarSlett
  17. Gratulerer med din lengste løpetur, og med å komme i mål med vondter og til en god skulder. Så herlig at du hadde Tim der til å gledesgråte litt! Vel blåst! (Men nye sko på 23 km? Ristepåhodet). Og du trenger ikke være beskjeden på egen form, Silja, den er bra! Imponert!

    SvarSlett
  18. Nei, beskjeden på egne vegne er det ingen grunn til å være. Men jeg skjønner ditt argument: selvsagt er det flott bare å kunne fullføre! Gjennomsnittet av befolkningen vil ikke klare det en gang!

    SvarSlett
  19. Det å konkurrere er en flerehodet sak...for noen er det å fullføre greia, for andre er det tiden som er viktig, vektproblemer ( MEG SELV)....og helt sikkert andre grunner også :)

    Men det viktigste av alt er at man faktisk tør å starte da. I mine øyne er alle som tar en slik sjanse vinnere. For i det man starter så har man eksponert seg selv for kritikk - enten det er positivt eller negativt! Silja er en slik vinner, det er dere andre også sef.

    Jeg var oppriktig talt litt engstelig på hvordan Silja ville tackle dette løpet. Fordi hun egentlig ikke ville starte, fordi hun hadde litt feil fokus og fordi jeg selv også syns det var et tøft løp ( jeg startet 1 time før henne). Så jeg var fryktelig spent der jeg stod ved mål og ventet. sef hadde jeg kontroll på merkekravet i klassen hennes...jeg ville jo hun skulle klare det! Når det er sagt - jeg hadde vært like fornøyd med henne uansett. Fordi hun tok sjansen!

    Men Silja så bra ut hun når hun kom ned bakken. Sliten sef, men innbitt og rak i ryggen. og merket under kontroll. At hun gråter en tåre eller 3 etter målgang er bra. Da viser hun hva det betyr for henne faktisk å fullføre! og å klare noe på egen hånd! Og etterhvert skal hun og jeg løpe maraton sammen - på hennes premisser :)

    Og Gøril : nye sko. Det er ikke gambling det altså! Jeg har løpt mange maraton med nye sko jeg, tilogmed 100 km! Alt er mulig, man må bare tørre å prøve :)

    Tim

    SvarSlett
  20. haha Gøril, jeg VET ;-) Og jeg ville aldri gjort noe slikt om jeg skulle ha løpt 21km på asfalt altså!!! HELT klart IKKE ;-)

    Og jeg ville aldri gjort dette om jeg ikke kjente til skomerket og hvordan mine ben matcher dette merket! Jeg ville aldri løpt med et par sko av et merke jeg ikke hadde noen som helst erfaring med fra tidligere! Aldri!!

    Dette var en nødløsning: jeg rakk ikke kjøpe nye sko og teste i forkant, og siden løypa ble omlagt til å inkludere mye mer grusvei så ville ikke mine terrengsko egne seg særlig godt der (de er nemlig blytunge).

    Så jeg tok altså sjansen fordi jeg kjenner godt til dette sko-merket, jeg har løpt med dette merket i hundre år før i tiden og VET hvor skoen trykker (for å si det slik), jeg kjenner til "problempartiene". Så, jeg valgte altså et "ikke optimal" skomerke for mine ben, fordi jeg ville ha en letter sko, og jeg fikk akkurat som forventet (og fortjent!) hehe. Så selv om det virker helt gale-mathias så var det ikke helt ugjennomtenkt valg liksom ;-)

    SvarSlett
  21. Gratulerer med et veldig bra løp, Silja! Hvis coachinga mi var til hjelp så er jeg glad for det, men her trenger du ikke å dele æren med noen andre - du løp selv, du løp ditt eget løp - og du løp kjempebra!!

    Et nytt innskudd på selvtillitskontoen, la det vokse med renters rente så har du masse å høste av neste gang du får en dipp :-)

    Ps: Nå har du bedre tid enn meg i Birken også! Om enn i en annen løype ... ;-)

    SvarSlett
  22. Tim- jeg synes det er SÅ bra at du også definerer alle som deltar i et slikt løp som vinnere, uansett. For mange handler jo løp om en kamp mot klokka, men for andre er ethvert løp en kamp mot seg selv og egne mål. Jeg mener det siste bør være det viktigste. Så kan en jo selv definere hva som er målet.
    Vedr skodebatten- det fungerer sikkert bra for mange med nye sko og kjente merker i løp, men for meg som får gnagsår bare jeg ser på en sko, ville det vært utenkelig å legge ut på 23 km med noe nytt på pailabbene. Da måtte jeg i hvertfall vært så misfornøyd med de gamle eller evnt være forberedt på smerte. Da er det mye som går :)

    SvarSlett
  23. Gøril, VELDIG enig med deg i det du skriver!!! Og jeg er selvsagt også dermed veldig enig med det min kjære skriver!! Det er viktig å forstå at vi alle kjemper VÅRE EGNE kamper og at vi langt fra er like når det gjelder egendefinerte mål! ;-) Jeg opplever (fortsatt) at mange tror jeg stiller til start fordi jeg er kompetetiv og bla. ønsker å måle meg mot andre osv; det de færreste vet (men som noen sakte men sikkert begynner å forstå) er at jeg absolutt ikke er DER. Min kamp er rett og slett mot meg selv og min egen frykt for å (i egne øyne) mislykkes! Simple as that ;-) Og det er jo bare jeg selv som setter begresningene og som definerer hvor linja mellom det å mislykkes og det å lykkes går ;-) Amen! :-) Silja

    SvarSlett
  24. Kjempebra løpt, Silja! Jeg syns også det var monotont og kjedelig store deler av løpet, men jeg vet ikke om jeg hadde gjort det særlig mye bedre om det hadde vært mer terreng som det det var enkelte steder. Jeg er vant til å løpe på steiner og røtter, men ikke på fjellterreng som det var der, så der kom jeg virkelig til kort.
    Men jeg kom meg da til mål. Og jeg er fortsatt litt støl. :oP

    SvarSlett
  25. Grattis med løpet! Er helt enig med deg ang merket. Selv har jeg aldri skjønt hva merket egentlig er i praksis. Personlig synes jeg at også plasseringer er uvesentlige, selv om andre ofte virker veldig opptatt av det. Det viktigste synes jeg er at man ikke lar de andre definere hva som er viktig for seg selv, men at man finner sitt eget mål, enten det er å løpe på en viss tid, komme til mål selv om man var nær å bryte, finne en flyt eller godfølelse man har lett etter, eller andre ting.

    SvarSlett
  26. Så flott å lese det du skriver Silja. den største seieren er å ha gjennomført og det gjorde du med glans. jeg synes det er godt at du skriver om at merket ikke var så viktig for deg..at det å gjennomføre ditt lengste løp var en seier i seg selv. Jeg er imponert. litt over gjennomføringa, men aller mest over at du deler så mye av deg selv med oss andre. Det er godt å lese for meg som ikke løper hverken fort eller langt. På trening har vi snakket om det en del ganger..hva skal til for å få mer bredde..at flere moderate mosjonister skal tørre å stille med nummer på brystet...noen ganger tenker jeg at en må være sist..og om det blir meg så er det greit..for da har jeg i allefall deltatt...og tør jeg,ja, så tør kanskje noen andre som ikke er så gode også:)

    SvarSlett