torsdag 1. desember 2016

That's how you know you f'd up

Advarsel: dette er et langt innlegg for spesielt interesserte... anbefaler at du tar med en kaffekopp før du starter å lese.

Det har kommet inn flere "bekymringsmeldinger" fra fjernt og nært siste månedene - folk lurer kort og godt på hva som skjedde. Vel folkens: takk for alle hyggelige tilbakemeldinger! Her kommer svaret.

Kort sagt: jeg er gravid. Så innlegget burde vel strengt tatt hett "that's how you know you'r knocked up" :-)

Anyways, det er jo ikke slik at man bare forsvinner fra jordens overflate når man blir gravid.... så hva skjedde? Jo - jeg fikk også denne gangen svangerskapet fra helvete - også kjent som: hyperemesis gravidarum (HG), eller som på godt norsk kalles ekstrem svangerskapskvalme.

Så hva innebærer en slik diagnose egentlig??
Jeg har full forståelse for at folk ikke skjønner hva en slik diagnose innebærer, men jeg har ikke til hensikt å forsøke å forklare det i detalj. Noen ting må kanskje bare oppleves for at man skal forstå det fullt ut?? Jeg vet ikke.

Litt skal jeg likevel skrive om HG da jeg vet det kan komme andre til nytte - kun derfor - for egentlig kan jeg ikke fordra å snakke om dette temaet.

Kort sagt så er HG svangerskapskvalme som er helt ute av kontroll - derav prefikset ekstrem. Du er kvalm hele døgnet og kaster opp det (=alt) du måtte forsøke å spise - hvis du i det hele tatt greier å spise da.... det er jo ikke alle som greier det. Og du kaster i tillegg opp selv om du ikke spiser. Magesyre. På det verste kastet jeg opp 20 ganger i døgnet... bare sånn for å gi et bilde på elendigheta. Sanseinntrykk og bevegelse forsterker det hele så etter hvert blir man gjerne sengeliggende (i ukesvis) - helst i et stille, mørkt rom for å slippe inntrykk fra omgivelsene. Over tid blir du ganske sliten av å kaste opp natt og dag. Ganske logisk - alle trenger jo næring og en dose søvn for å fungere. Det er også en real mental prøvelse!

Resultatet av flere uker med oppkast er at man går ned i vekt, og allmenntilstanden svekkes naturlig nok grunnet næringsmangel og dehydrering. Ikke sjeldent ender det hele med at man legges inn på sykehus en periode for rehydrering og for å få tilført næring, og mange kommer ikke unna å måtte gå på kvalmestillende medikamenter for å komme over kneika. Man greier ikke å ta vare på seg selv og slettes ikke andre. Det høres sikkert veldig uforståelig ut og det er nettopp derfor jeg skrev innledningsvis at jeg ikke har til hensikt å utbrodere dette - det må nesten bare oppleves om man virkelig skal skjønne hva HG dreier seg om.

Der hvor man ved vanlig svangerskapskvalme kan vente at man er over kvalme-kneika rundt uke 9-12-ich (sies det) så er de som sliter med HG ofte ikke over den verste kneika før rundt uke 20-22-ich, altså ikke før man er halvveis i svangerskapet. Og mange må dessverre også regne med å være kvalm gjennom hele svangerskapet...

Jeg skal ikke utbrodere min egen helsetilstand men for å gi litt begrep om tidsaspektet så ble jeg i første svangerskap innlagt og startet med medisiner da jeg var 14 uker på vei - da var jeg ganske skral og hadde tøyd strikken i lengste laget. I håp om å slippe innleggelse og total utmattelse denne gangen startet jeg derfor med medisiner tidligere - fra jeg var 12 uker gravid. Kvalmen startet denne gangen da jeg var 5 uker gravid og den verste intensive perioden med kvalme og oppkast startet denne gangen da jeg var litt over 7 uker på vei og varte til jeg var nærmere 15 uker (og da spiste jeg altså medisiner fra uke 12 og i tre uker - altså til jeg var 15 uker på vei).

Det hevdes at 1/1000 rammes av HG og det finnes en egen forening for sånne (tullinger) som meg fant jeg ut. Jeg har ikke lest så veldig mye på hjemmesiden deres men det lille jeg leste var informativt så hvis du skulle være i en situasjon hvor det er aktuelt å lese litt om HG så finner du mye informasjon HER.

Noen personlig betraktninger
En ting som frustrerte meg i første svangerskap var alle de gode og velmenende rådene jeg fikk mot kvalme.
Jeg innrømmer glatt at jeg følte meg på grensen til misforstått og mislykket da jeg fikk HG i første svangerskap og ingen gode råd fungerte, og ingen rundt meg hadde forutsetninger for å forstå hva dette handlet om - og slettes ikke hadde jeg det! På foreningens hjemmeside fant jeg derfor god trøst i blant annet følgende utsagn: "Ved Hyperemesis fungerer sjeldent rådene for vanlig svangerskapskvalme, og man kan fort bli frustrert over velmenende råd om å spise ingefær og tørre kjeks. Det kan allikevel være nyttig å prøve ut alle råd man får mot kvalme i starten først for å se om noe fungerer for akkurat deg." Plutselig forsto jeg at det ikke var alene om å føle som jeg gjorde.

Et annet sted jeg leste om HG bet jeg meg merke i følgende setning:

For sånn er det nemlig - det er ikke normalt og da gjelder ikke lenger de vanlige reglene.

Det har gått 10 år siden første svangerskap og i løpet av disse årene har to venninner av meg gått gjennom samme marerittet og totalt kjenner jeg til fire som har slitt med HG. For meg har det vært veldig godt å kunne snakke med noen som har opplevd det samme. Ja så er vi slettes ikke innafor normalen, men det er derfor desto mer viktig kanskje å få bekreftet at man ikke er alene om å være unormal - for jeg innrømmer at jeg av og til føler meg som en ape på sirkus... som et utskudd og gjenstand for folks nysgjerrighet og undring. Det har derfor hjulpet å få bekreftet at det jeg har opplevd i alle fall er helt normalt for oss unormale.

Så det jeg prøver å formidle hvis du er en av de 1000 som rammes: for guds skyld ikke føl at du er mislykket fordi ingen rundt deg forstår. Dette er ikke en tilstand du trenger å stå til ansvar for eller forsvare, dette er ikke noe du kan råde over - man velger ikke å få HG. Søk hjelp og gjør det tidlig!

Trening i svangerskapet
Det er unektelig mye fokus, i diverse medier, om viktigheten av å være fysisk aktiv i svangerskapet. Og misforstå meg rett her: det er viktig å formidle at riktig trening ikke er skadelig for gravide. Baksiden - som de færreste belyser - er at man fort kan føle seg mislykket når man leser alle disse solskinnshistoriene når man befinner seg i en situasjon hvor man har mer enn nok med "å bare være gravid". Når man selv ikke kan trene pga ulike svangerskapsproblemer så kan det sikkert også for noen føles urettferdig at noen løper maraton i uke 23, og andre trener frem til uka før de føder. Vi lever dessuten i et samfunn hvor det har blitt letter og lettere å ukritisk slenge ut "du må bare ta deg sammen". Så jeg skjønner derfor godt at mange kan bli frustrerte når de forsøker å "ta seg sammen" og det ikke virker (eller virker mot sin hensikt). Jeg forstå at man kan føle mangel på aksept fra omgivelsene selv om man altså gjør så godt man kan...

Det er vel ingen som betviler at de som har hatt en aktiv livsstil i forkant av et svangerskap gjerne vil fortsette denne livsstilen også når de er gravide. For mange handler det derfor ikke om hvorvidt man vil være aktiv men om hvorvidt man kan være aktiv gjennom svangerskapet. Dessverre tillater altså ikke helsa alltid gravide å være fysisk aktive - da må man dessverre bare svelge den kamelen og innrette seg etter det. Og det er altså ingen grunn til å føle seg mislykket av den grunn! Så mitt råd er: bruk VG og DN aktiv som dasspapir og slett heller hele internett om du synes det blir for mye propaganda å forholde seg til - heller det enn å bli deprimert, sur, frustrert eller misunnelig!

I første svangerskap trente jeg de første par ukene og så var jeg sjanseløs resten av svangerskapet. Nå er jeg nesten halvveis og jeg har ikke fått trent en meter siste 11 ukene.

Hvis formen tillater det så skal jeg selvsagt være aktiv siste halvdel, men jeg har altså ikke tenkt å brekke nakken i et forsøk på å være fysisk aktiv. Hvis det viser seg å bli for krevende så kommer jeg ikke til føle noen form for skyldfølelse hvis jeg ikke kan være i fysisk aktivitet. Alt til sin tid og det kommer en tid etter fødsel også som forhåpentligvis vil tillate mer fysisk aktivitet for min del. Jeg vet akkurat hvor tøff opptreninga kommer til å bli etter nesten ett år uten trening - jeg har jo tross alt gjort dette en gang før - så det skremmer meg på ingen måte! Hvis jeg ellers har mulighet til å trene etter fødsel (hvis jeg ikke får en kolikk-unge og/eller får helsa ødelagt på noen måte) så er det for min del nemlig bare et spørsmål om å ville!! Hvis jeg vil så greier jeg fint å komme tilbake i god fysisk form igjen etterpå. Hvis jeg vil...!

fredag 26. august 2016

Forbigående insomnia

Jeg vet ikke om det er det faktum at jeg er forkjøla eller om det er noe annet som feiler meg.... men jeg har for tiden absolutt null (NULL!!) inspirasjon i forhold til å blogge om løping og trening. Og jeg har ikke gidda å poste et eneste bilde på Instagram på evigheter - dvs en uke :-) Og jeg har ikke sendt en eneste sporty Snap på lang tid.... så noe er helt klart feil! Spørsmålet er: hva feiler det meg???
Jeg vet ikke. Jeg er fortsatt litt "lost in translation" etter sommerferien. Lost in translation er forøvrig en av mine favorittfilmer - jepp - jeg er en håpløs romantiker! Anyway: hvis du har sett filmen så vet du at hovedrollefiguren, Charlotte, surrer døgnvill og ensom rundt i Tokyo og får ikke sove - og det er nettopp det som feiler meg: jeg får ikke sove, nok!! Jeg er døgnvill. Selvdiagnose: forbigående insomnia!

Det er som om kroppen hardnakket påstår at jeg ikke trenger å sove mer enn 4t mens hjernen, som vet bedre, men som ikke har noen den skulle sagt for øyeblikket, forteller meg at 7-8t søvn er det jeg trenger! Men hva hjelper det at hjernen sier 8t når kroppen prøver å fortelle meg at 03:43 er et glimrende tidspunkt for å stå opp. Og etter å ha vridd meg en times tid så sovner jeg endelig igjen bare for å våkne klokka 05:15 av at kroppen på ny forsøker å fortelle meg at det er på tide å stå opp.... seriøst?? Hva er det kroppen min driver med for tiden? Jeg vet ikke, men jeg vet at det ikke skyldes stress! Og det er jo bra. Jeg er åpenbart døgnvill og jeg har gått fra å være A menneske til å bli B menneske i sommer, for så å helgardere meg med å bli et A/B menneske nå i august og har utviklet lakenskrekk både morgen og kveld - sent i seng og tidlig opp, aldri trøtt bare svart under øya og uinspirert... men jeg føler på meg at det snart er over. Jeg har vært døgnvill før så jeg vet at det går over - jeg må bare være tålmodig!
Mens jeg har vært forkjøla siste uka har jeg selvsagt drømt meg bort og funnet mange løp jeg kunne tenke meg å løpe i høst. Jeg kan allerede nå røpe at det er langt (LANGT!!!) fra drøm til virkelighet.... Jeg pleier jo å bruke konkurransene til å løpe meg i form til Hytteplanmila men i år må jeg forberede meg til Hytteplanmila på en annen måte for jeg tror nemlig ikke at jeg kommer til å kunne delta på mer enn maks 4/10 av ønske-løpene. 

Ønskelista:
03.09.16 Skiløpet (5Km) (utgår)
04.09.16 Drammens halvmaraton (10Km) (utgår
)
06.09.16 Sørkedalsløpet (utgår)
10.09.16 Lørenskogløpet 10Km (utgår)
13.09.16 Gaupekollen Opp (kanskje)
17.09.16 Oslo Maraton (10Km) (påmeldt)
01.10.16 Eggemomila (veldig lyst til å delta!)
04.10.16 Skjennungsstua Opp (MÅ få til å delta!)
15.10.16 Furumomila (10Km) / Nøklevann Rundt (5Km) (veldig lyst til å delta!)
22.10.16 Hytteplanmila (påmeldt)

SÅ: jeg må altså klekket ut en alternativ plan - plan B. Jeg har bare enda ikke helt klart for meg hvordan denne plan B skal være.... så jeg får vel ta en prat med terner'n da (hey, det er jo meg det!) :-)

søndag 7. august 2016

Hytteplantesten - en slags 5Km formtest i gjørma

Jeg har løpt Hytteplantesten en gang tidligere - i 2008. Med litt flaks har jeg fortsatt favoritt-skoene som jeg løp med den gangen, Asics Ds trainer, i kjelleren...
Meg anno 2008
Jeg elsker å løpe i skogene på Eggemoen. Nå har jeg ikke løpt på Eggemoen så veldig mange ganger i mitt liv (tre-fire ganger kanskje?) men altså: jeg digger det!!
På kondis.no kan du lese om løpet: HER.

De fleste fikk vel med seg at det kom en del nedbør i går så i år var det hinsides vått i løypa. Forholdene var sånn sett langt fra optimale i går. Det var 7000 sølepytter av varierende størrelse men bare en skikkelig stor vanndam ca500m før mål. Halvveis ut i denne dammen mistet jeg rytmen fullstendig. Det føltes som at tyngdekraften plutselig hadde fått dobbel styrke og jeg manglet helt klart både svømmeføtter og snorkel. Det gikk i sirup i 5-10m og da jeg endelig fikk satt sjøbein igjen så brukte jeg en hele evighet (som i dette tilfellet tilsvarte ca100m) på å finne tilbake rytmen.
Meg anno 2016
Slik gikk det i går:
Starten gikk og folk bare raste avgårde.
Jeg bare: "Hold your horses!! Nå må du ikke sette ut som ei yr kvige på vårslepp - rolig nå! ROLIG!!"

Jeg messet til meg selv "rolig, rolig" og fokuserte på å finne rytmen. Det var folksomt fra start og jeg syntes alle løp skrekkelig fort. Jeg sa til meg selv at jeg skulle vente, holde igjen, ikke være for offensiv i starten men heller plukke rygger, en etter en, utover i løpet. Først skulle jeg altså overgi meg til det som føltes som en grei flyt-fart og ikke la meg stresse av de andre. Og det er jammen ikke alltid så lett - å bevarer roen og gi seg hen til fornuften mener jeg - når den ene damen etter den andre dundrer avgårde. En mental prøvelse!

Passering 1Km - 4:30.
Og jeg var virkelig i flytsona. Og det føltes veldig deilig og jeg hadde verdens sterkeste ben. Fokus resten av løpet ble ene og alene å holde denne farten - bevare roene og bare flyte (og nyte!). Deilig! Estimert tid i mål: 22:30. Hørtes helt perfekt ut!


Og mens jeg hadde fokus på å holde farten så plukket jeg stadig vekk rygger.

Passering 2Km - 4:24.
Og her dro jeg forbi 4 damer på et svusj. Fortsatt holdt jeg bare farten og maste ikke.

Jeg: "I told you so! Det gjelder bare å finne flyten skjønner du jenta mi så går det sakte men sikkert fremover."

Og slik fortsatte det.

Passering 3Km - 4:34.
Fortsatt hadde jeg fin flyt og fortsatt plukket jeg rygger. Og fortsatt var jeg like rolig. Og fortsatt var snittfarten ~4:30min/Km. Og fortsatt var alt bare helt perfekt!


Passering 4Km - 4:36.
Jeg: "ingen grunn til panikk. Du vet, siste kilometer går alltid raskere (om ikke raskest!) så fortsatt er 22:30 innen rekkevidde. Bare bevar roa og troa nå så går dette helt etter planen." 

Så kom den der helsikes dammen ca 500m før mål og vippet meg litt av pinnen. Jeg mistet rytmen men greide likevel å ro meg greit i land, bokstavelig talt, og fikk til en grei (nok) avslutning (selv om jeg vet at jeg kan bedre). Klokka sa 4:28 på siste kilometer.

Offisiell tid: 22:37.

Tiden, i gjørmeløpet, er veldig godkjent. Hytteplantesten gav meg virkelig troa på høstsesongen. Kan jeg greie 22:37 under slike forhold uten å ha gått i kjelleren så kan jeg fint løpe mye raskere i et gateløp. Jeg er derfor veldig godt fornøyd med formtesten i går!

Og slik så det ute etter målgang - passe vått og grisete ;-)


Siste innspurt - ser alltid like vakker ut når jeg spurter - NOT! LOL!!!


torsdag 4. august 2016

Høst

Ferien er snart over og det er på tide å tenke fremover... høsten nærmer seg.
Meg i en haug med tidtakerbrikker
Restitusjon er alfa og omega - sover du ikke nok, spiser du ikke nok, stresser du for mye osv - ja da gir det som regel utslag i form av dårlige(re) prestasjoner. Man kan tåle noen netter med lite søvn, og man kan tåle noen dager med mer belastning - men står man i denne tilstanden lenge så vil man over tid som regel merke kjøret. Jeg sier som regel for det virker som at der finnes noen der ut som er fritatt fra denne regelen, noen som bare kan kjøre på og som virker som at de tåler det meste. Kanskje er de bare mer seigliva og møter veggen en dag de også, kanskje er de lagd av noe annet utenom-jordlig som gjør at de virkelig er udødelige, eller kanskje de er verdensmestre i å luret til seg akkurat så mye restitusjon som de trenger, eller kanskje de bare er jævlig gode til å fremstå som noen arbeidsjern men så er de egentlig sofagriser det meste av tiden - hva vet vel jeg! Samma det. Restitusjon er viktig - ferdig snakka.

I sommer har det blitt litt mye midnattssol og fjellturer mellom løpeøktene - noe som har resultert i at de få løpeøktene jeg har hatt har føltes strevsomme. Kroppen har vært dau og lite samarbeidsvillig. Beina har føltes tunge. Det har blitt for lite søvn og dermed for lite avslapning og restitusjon - rett og slett. "Kanskje du bare skal akseptere at kroppen trenger ferie" sa en venninne til meg. "Kanskje jeg rett og slett bare skal begynne å sove litt mer enn 4t om natta" svarte jeg.

Så det har jeg gjort - jeg har begynt å sove mer om natta og det ser ut som det har en god effekt. I går løp jeg nemlig to runder på Sognsvann Rundt Medsols (6516m) med verdens letteste ben og med snittfart på 4:42min/km - ikke verst med tanke på hvordan det har kjentes i hode og kropp siste ukene. Tiden, 30:41, er nesten minuttet dårligere en persen min (29:45) men HALLO - det var kjempegøy å løpe med lette bein og toppformen skal jeg jo ikke ha inne før enn i slutten av oktober. Så utgangspunktet før høstsesongen er dermed ikke så aller verst - det kunne vært verre! Det store spørsmålet er vel heller om jeg gidder å gå for toppform på Hytteplanmila i oktober - jeg vet ikke.

Høsten er som kjent hektisk og livet krever sin kvinne. Jeg tar derfor en dag av gangen og ser hvor det bærer hen. Jeg elsker høsten og kommer helt klart til å nyte hver dag av den. Så får vi se hvordan det påvirker formen. Jeg er i gang - det er viktigst!

Skuldrene mine er med andre ord lave i år også - og erfaringsmessig er det lave skuldre i kombinasjon med nok restitusjon som gir de beste resultatene.... amen!

Jeg elsker høsten!

fredag 15. juli 2016

Å stikke fingeren i jorda

"You can't hurry love" heter det. På samme måte så kan du heller ikke stresse deg (tilbake) i god form!

Man må ta seg over noen kneiker før man når nye høyder...
Der kjærligheten kanskje ikke alltid varer evig så er det i alle fall en regel her i verden (utenom de fysiske lovene) som alltid kommer til å gjelde. Og om du ikke har skjønt hva jeg sikter til så følger svaret her: TÅLMODIGHET!

Tålmodighet er ubestridt nøkkelen til å bygge god form!

Så kommer det en rekke andre ting på toppen som for eksempel å være målrettet, spise riktig, sove nok, trene riktig, lytte til kroppen.... osv osv. Vi har alle hørt dette før så jeg trenger ikke repetere det.

At jeg har hatt hastverk med å komme tilbake i form etter 19. Mars-fadesen hersker det ingen tvil om. Jeg har likevel, grunnet tingenes tilstand, måtte ta ting veldig gradvis. Så jeg har vært tvunget til å være tålmodig, til å gjøre de riktige tingene, bygge opp gradvis, ta de små stegene osv. Så selv om hodet har vært utålmodig og kalenderen fortalte meg at tiden til Zermatt halvmaraton var knapp - ja så har jeg tatt opptreningen gradvis for jeg hadde ikke noe valg.

Litt for bratt kurve? Kanskje!!
Likevel så følte jeg at jeg stresset meg litt raskere tilbake til normal mengde (som i de beste ukene tilsier 4-5mil løping pr uke) enn hva jeg ville ha gjort om jeg ikke hadde det travelt med å komme i form til Zermatt. Jeg vet at jeg hadde foretrukket å brukt et par uker ekstra på å komme tilbake i normal trening om det ikke var for halvmaraton i Zermatt. Samtidig så hadde jeg tross alt ikke vært ute mer enn 6 uker og grunnlaget fra vinteren var solid. At grunnlaget var bra fikk jeg også fort bekreftet. Å løpe 20Km langtur var nemlig intet problem - det gikk lekende lett - men det var altså ikke det som bekymret meg. Det som uroet meg var hvorvidt rustningen ville henge med i utviklinga. For jeg vet jo at det tar lengre tid for strukturene å venne seg til økende belastning, og jeg vet jo at rustningen min ikke er så solid som jeg skulle ønske. Så selv om det "kun" var snakk om 6 uker uten løping så føltes det som at jeg stresset formen litt... eller satt stresset mest mellom ørene???

Jeg vet ikke om jeg hastet meg litt for raskt tilbake i form men saken er i alle fall at ryggen kollapset totalt (noen det pleier å gjøre i gjennomsnitt 1.3x pr år) på tirsdag. Så kanskje ville ryggen ha kollapset uansett, men kanskje var dette prisen jeg måtte betale for å ha vært bitte-litt utålmodig i min tålmodighet....?

Svaret på dette får jeg nok aldri men konklusjonen på elendigheta er grådig simpel: nå roer jeg ned, tar et par skritt tilbake og koser meg langsomt tilbake i form!! Amen og god sommer!! Vi ses til høsten til nye perser og masse lek og moro! :-)

søndag 3. juli 2016

Zermatt halvmaraton 2016

Det er ikke så mye å si annet enn at jeg er veldig godt fornøyd med årets løp!
Jeg tror jeg traff ganske bra med anti-formtoppinga mi. Jeg var nemlig veldig pigg fra start og hadde verdens mest uthvilte ben. Første 3Km inne i Zermatt er relativt flate og jeg fikk fra start konstatert at maskineriet var i orden før klatringa starta. I løpet av de neste 8Km tok vi oss opp 600 høydemeter. Jeg vekslet mellom å gå og jogg, og nøt følelsen - for jeg hadde virkelig en veldig bra dag! Til tross for høyere puls i høyden så føltes alt bare veldig bra og jeg skufla unna meter for meter. Etter ~6,5Km hørte jeg en kjent stemme - da tok Tim meg igjen - og han hadde ingen god dag... normalt skulle han vært et stykke foran meg så jeg ble rimelig overrumplet da han kom tuslende opp på siden av meg.
Den neste halvtimen (km 7-9) gikk vi å skravla før vi løp sammen bort til matstasjonen på Sunnegga (passering 11Km). Jeg konstaterte at jeg var i rute og at jeg (faktisk!) lå to minutt foran fjorårets passeringstid oppe på Sunnegga.

Strekket over til Riffelalp (km11-18) er mer teknisk krevende og her går det også noe nedover. Det er bare ett strekk, km 12-13, som er tøft hvor vi skal opp 100 høydemeter og hvor stien er så smal at vi går i kø (her brukte jeg 12min).

Høydeprofilen på halvmaraton
Jeg pleier å løpe bra i utforpartiene og jeg har aldri hatt problemer med å stokke beina på sti. I år var jeg derimot en smule reservert (pga skulderen) og tok det veldig pent i dette partiet. Jeg tok ingen sjanser i år...

Dessuten spilte nok høyden meg et lite puss i år for på siste halvdel fra Sunnegga til mål føltes det som at jeg hadde hjertet i halsen. Hver gang jeg forsøkte å løpe på litt så kom denne følelsen av at hjertet løp løpsk og jeg ble tvunget til å roe ned. Jeg følte meg fortsatt veldig pigg men jeg måtte altså bare legge vekk konkurranseinstinktet og forsøkte å ikke tenke på tiden fra i fjor. Jeg følte ikke at jeg fikk brukt kapasiteten min til det fulle siste halvdel men da kunne jeg til gjengjeld kose meg litt mer og ta meg tid til å ta litt bilder. Jeg måtte bare omstille meg å gjøre det beste ut av situasjonen.

Jeg hadde (som ventet) stukket fra Tim i et av utforpartiene men jeg fikk fort en veldig dårlig følelse da han ikke tok meg igjen. For jeg løp jo ikke for full maskin - jeg gikk jo i partier hvor jeg normalt ville ha løpt hvis ikke hjertet hadde slått seg vrangt. Så han burde lett tatt meg igjen! Hadde han kollapset fullstendig? Hadde han tryna?

Like før passering Riffelalp (18Km) holdt jeg på å gå på tryne - snubla i en stein men greide mirakuløst å holde meg på beina. Og først da kom Tim. Han hadde tryna et godt stykke lengre bak i lia... så det forklarte hvorfor han aldri hadde tatt meg igjen.
På vei opp siste bakke - alltid tid til en selfie :-)
Vi var nå i bunnen av bakken. Siste strekket fra Riffelalp til målgang Riffelberg er bratt - 3Km, 300 høydemeter. Og jeg begynte å merke at jeg ikke hadde spist så jeg tok en halv banan på matstasjonen før jeg starta siste oppstigning. Og det var som å gå rett inn i en vegg. Det føltes som bare rør hele greia og jeg trakk ned rullegardina. Tim kunne fint ha stukket fra men han valgte å gå sammen med meg opp til Riffelberg.

Passering 21Km og jeg hadde 4min på meg til å matche tiden fra i fjor. Men, jeg fikk fortsatt hjertet i halsen hvis jeg forsøkte å dra opp pulsen, så det ble en hårfin balanse på vei inn til mål. Til tross for at jeg brukte 2,5min lengre tid siste 3Km så kom jeg i mål et minutt raskere enn i fjor.

Jeg er veldig godt fornøyd med at jeg følte meg så pigg hele veien, men denne "hjerte i halsen følelsen" har jeg aldri hatt før så det er jeg naturlig nok ikke så happy med...
Passeringstider:
Sunnegga: 1:27:46 (1:30:05 i 2015)
Riffelalp: 49:46 (50:50 i 2015)
Riffelberg: 47:54 (45:36 i 2015)
Tid i mål: 3:05:27 (3:06:31 i 2015)

onsdag 29. juni 2016

Formtopping

Hvis du lurer på hva som ligger i begrepet formtopping så tipper jeg du finner det meste du trenger å vite (pluss litt til!) hvis du bare googler ordet formtopping.
Zermatt - here I come ;-)

Jeg kan derimot ikke gå god for at alt du finner på google medfører riktighet – det skrives som kjent mye rart ute på det store internettet. Så vær kildekritisk – alltid!

Jeg har ikke tenkt å kjøre noen formtopping frem mot halvmaraton i Zermatt på lørdag – det har absolutt ingen hensikt! Jeg har derfor trent som jeg ellers ville ha gjort med fokus på hovedmålet som er å komme i form til høstsesongen. Alt jeg foretar meg på veien er altså bare et ledd i å utvikle formen. Det gjelder også alle konkurranser jeg måtte finne på å delta på. Formtopping kommer altså ikke til å stå på menyen før eventuelt en gang til høsten. Kanskje!

Formtopping er ikke nødvendigvis så avansert og for de fleste av oss mosjonister kan utbyttet av en hard økt noen dager i forkant av et løp være godt nok – en så kalt formutløsende økt. Andre, litt mer seriøse løpere, drar’n litt lengre og setter av flere uker i forkant til å kjøre opp formen før et løp. Da inneholder de første ukene et høyt treningsvolum og den siste uka reduseres mengden betraktelig slik at kroppen skal få tid til å bygge opp litt overskudd. Denne nedtrappings-perioden hvor du skal samle overskudd er svært viktig men merkelig nok så er det denne nedtrappinga som for mange er vanskeligst å gjennomføre. Litt paradoksalt kanskje men sånn er det visst.

Formtopping utgjør uansett bare en svært kort perioden av hele treningsåret – for oss mosjonister kanskje ikke mer enn 14 dager i forkant av ett løp i løpet av sesongen. Det kan jo være noe å tenke på hvis man sliter med å trappe ned et par dager...

Her er grunnlaget mitt etter at jeg starta å løpe igjen 1. Mai
Formtopping eller ikke: jeg trenger å samle litt overskudd før lørdag. Teningsvolumet siste ukene har ikke vært veldig høyt men jeg har økt intensiteten på noen av øktene - og det skal man ikke kimse av. Sist uke var tre av fem økter harde, og så langt denne uka har to av tre økter vært harde. Så nå skal jeg roe ned frem til lørdag.

Jeg har en avtale med meg selv om å strukturere treningen min etter Zermatt. Da skal jeg skjerpe meg liksom! De få øktene jeg har løpt med høy puls de siste ukene har vært for å booste formen - for å kick-starte systemet. Disse øktene har bare en kortvarig effekt og har på ingen måte "satt seg" i kroppen. Å bygge utholdenhet på terskel (og etter hvert også få opp terskelfarten) krever at jeg systematiserer treninga. Jeg må løpe jevnlige økter på terskel og jeg planlegger altså å starte dette "grovarbeidet" etter Zermatt. Og for at kroppen skal orke dette så må jeg kanskje også stramme litt inn på de rolige øktene. Og med stramme inn så mener jeg at jeg må være nøye på at de rolige øktene går rolig nok!

Uansett: etter Zermatt er det uansett og bannabein slutt på anarkiet og da innføres et regime med maks kvalitet på alle økter! Ferdig snakka. Amen! Over og ut :-)